onsdag, oktober 24, 2007

Pow R. Toc H.

Pffff... En oppgave godkjent. To igjen. Har begynt på en. Ikke dritgod tid. Lang ifra dritdårlig tid. Sånn midt immellom. Håper jeg.

Globalisering er ifølge Moses (ikke han i Bibelen, en annen, trust me on this one) og Brigham en innskrenkning i betydningen av tid og sted.

Er det da rart at jeg hele tiden føler meg malplassert og at jeg har dårlig tid?

Jeg bare spør....

fredag, oktober 12, 2007

Паническое нападение

Nå er det som kjent (Og vanlig, må jeg nesten få tilføye) en stund siden sist jeg postet noe på bloggen min. For tiden sliter jeg med et ukjent antall stressceller som konstant puster meg i nakken, slik at jeg får en smule ekstensiell frykt.

"Hvorfor?", spør du så. "Hvorfor i all verden sliter han med stress?". Eller kanskje du tenker det på trøndersk. Eller brønnøysundsk. Eller kryllisk.

Det er den siste jeg sliter litt med. Kryllisk. Eller, det er ikke kryllisk jeg sliter med, jeg kan ikke snakke det, og jeg skjønner strengt talt ikke at man har bruk for 11 kasus. Men sånn er det nå engang. Når jeg tenker etter så har jeg faktisk lyst til å lære meg russisk.

Grunnen til (Mja, noe av den ihvertfall) til at jeg er stresset, er at jeg har en semesteroppgave som jeg skriver på. Det i seg selv er jo greit nok, jeg liker å skrive, og jeg synes det jeg skriver på er interessant (Om du lurer, skriver jeg om demokratisering i et nytt demokrati - det er ihvertfall det oppgaveteksten lyder). Det jeg egentlig skriver om, er liberaliseringsprossessene som ble satt igang da Gorbatsjovs regjering brukte glasnost som reform i 85, og hvor vidt man kan si at dette førte til en demokratisk stat da Jeltsin ble den første folkevalgte lederen i Russland på over 2000 år, samt hvordan den autoritære arven fra kommunistperioden påvirker et slikt demokratisk styre.

Om jeg har mye å lese; ja, jeg har mye å lese.
Om jeg har forberedt meg; ja, det vil jeg tørre å påstå.
Om det er lett å skrive en slik oppgave; nei, argh!,det er ikke det. Her på univeritet er det ingen som har satt frem en slik problemstilling før, og det gjør jo situasjonen enda mer enkel

Menmen, blir det for vanskelig, blir det nok litt mer krampegråt, Pink Floyd, litt stryking i håret og litt god mat.
Hjelper ikke det, blir det My Chemical Romance, emo-tendenser og barberblader!

søndag, august 19, 2007

One Of The Few

Hei! Jeg heter Andreas. Jeg er 21 og et halvt år (nesten ihvertfall). Jeg er relativt snill, relativt unormal, ganske sær, og relativt ustabil. (Nå vet jeg at relativt er en relativ greie som kan gi relative uttrykk for hvasomhelst på en skala fra én til syvogenhalv, og det er det som er poenget.) Jeg bor for tiden i Trondheim, og jeg studerer, synger i kor, og prøver så godt jeg kan å bli litt mer sosial. Jeg gir inntrykk av å være selvsikker, men er det ikke. Men jeg er sabla morsom!

Seså! Bare man skriver litt om seg selv, kan man kalle det en oppdatering!

Og denne bloggen trengte det vel sårt også, med tanke på at forrige oppdatering ble postet den 24 april.

..og hvem vet, kanskje kommer det noen flere oppdateringer om ikke så lenge!

tirsdag, april 24, 2007

Max 500

Altså, la meg forklare...

Dersom du har sett den foregående posten, vil du nok begynne å lure på om det har tippet litt over, selv for meg, eller om jeg har rast kjellertrappa. Det er riktignok slik at jeg tenker mye sært, men det igår var nok noe i overkant av hva som kan regnes for å være sunt. Eller...

Nå skal det sies at det ikke var så ille som at jeg trodde at jeg hadde blitt en sjokoladekake. Da ville selv jeg tro at jeg hadde tippet over, og det tror jeg ikke jeg har gjort. (Nå skal man riktignok ikke ta en gal manns ord for god fisk; tolk det den som vil) Men det er ikke alltid man føler seg helt i hundre, og det var det jeg prøvde å få understreket med gårdagens post.

Og hvorfor er det sånn at man enkelte ganger skulle ønske man var en helt annen enn den man egentlig er? Er det så vanskelig å være seg selv noen ganger at man ikke klarer å se noen av de positive tingene det innebærer å være seg selv?

Nå tror sikkert de fleste av dere at jeg sliter med en dyp depresjon, men dengang ei! Dette var faktisk bare en av disse tingene som popper inn i hodet mitt til tide og utide. Men jeg skal ærlig innrømme at det noen ganger hadde vært deilig å være en pliktoppfyllende, kjekk ung mann, med vanlige interesser, en velfylt bankkonto og en fiks ferdig utdannelse.

Men da hadde det ikke vært meg lenger da. Jeg er litt vimsete, ukonsentrert og er midt i en utdannelse (les; nettopp begynt på utdannelsen). Jeg har ikke flust med penger, egen leilighet eller bil. Men jeg er meg da! Og det er vel ikke så verst når jeg tenker meg om...

mandag, april 23, 2007

400 Slag

Jeg er en SJOKOLADEKAKE!
Weeeeee!

søndag, mars 18, 2007

In My Head

Idag, mens jeg satt å leste litt om marssvinsoppdrett i høylandet i Equador (nei, jeg kødda faktisk ikke i forrige post), tenkte jeg plutselig over at jeg satt og vifta med tærne.

Oioi!, tenker kanskje noen av dere nå, Han har funnet ut at man kan lee på tærne! Ikke verst i en alder av 21 (imorgen ihvertfall) år! Men ihvertfall, og jeg visste selvsagt fra før av at man kan lee på tærne, fikk jeg en underlig følelse av dyp fasinasjon. Over nettopp det å kunne lee på tærne. Og slik begynte jeg å tenke litt på det med kroppen, og hvordan vi slettes ikke lenger er fasinert av den, ihvertfall ikke slik vi var når vi først fant ut hva vi kunne lee på og få til. Og hva er det som gjør det? Hvorfor blir jeg ikke awestruck (Hva er det norske ordet for det?) over hver gang jeg klarer å kordinere fingerne mine akkurat slik jeg tenkte jeg skulle gjøre. Uten å tenke på det? Eller nå som jeg drakk kaffe, hvorfor i all verden rant det ikke gjennom brystkassen min?

(der sporet jeg imidlertid av, orginalt ihvertfall, da jeg tenkte over hvor glad jeg er for at kroppen min ikke er en genser. Ikke spør...)

Så hvorfor mister vi fasisnasjonen for ting så fort de blir dagligdagse? Betyr det at det ikke er en helt utrolig ting, bare fordi vi kan gjøre det hver dag? (Og nå snør det pinadø meg ute igjen! Hva feiler det det været her?! Og hvorfor i all verden er jeg ikke ute å bygger snømann!?) Og det gjelder jo i særdeleshet kroppen vår. For den er jo en geniskapelse! Tenker du nå over at du puster? Sannsynligvis gjør du det nå, som jeg nevnte det. Eller tenker du over at øynene dine klarer å lese det som står her, at de ser farge, og omdanner bilder og ord til følelser og tanker? Neppe.

Tenk om hvert menneske på jorden, hver dag, i ett minutt tenkte over hvor fantastiske de er; en som alle. Og tenkt om de hadde klart å bli fasinert for en enkel ting som å kunne røre på fingerne! Bare prøv selv, og jeg lover deg at du blir i bedre humør! Spesielt dersom du drikker noe, vifter med tærne og er glad for at du ikke er en genser...

tirsdag, mars 13, 2007

Sometimes Serious

Curses! Idag som jeg hadde lyst til å greie ut om mine tanker om eksistens, kun for å finne at jeg har blogget om det temaet allerede! Argh! Slike ting er mer enn nok for å dytte en dag som har vært så absolutt på pluss-siden, til de grader over på minus-siden. Delvis fordi jeg nå ikke har noe å skrive om, og delvis fordi jeg nå må finne på noe nytt å skrive om.

For det er jo mye å skrive om. Alvorlig talt. Om seriøse ting, alvorlige ting, ting som virkelig burde oppta meg. Men som allikevel ikke gjør det. Misforstå meg rett; jeg interesserer meg for seriøse og alvorlige ting. Men problemet er jo at jeg interesserer meg mer for ting som er så sært at det oppfattes som useriøst. Som f. eks. marssvinsoppdrett i høylandet i Equador. Og vår eksistens i kraft av andre (Curses! Jeg ville så gjerne skrive om det! Hrmph!). Det som blir problemet mitt, er at folk (generelt sett, det finnes unntak) ikke interesserer seg for det. Så kanskje jeg burde engasjere meg litt mer i politikken, nikke anerkjennende hver gang noen kritiserer gasskraftverksutbygning, være enig i at det er horribelt at staten har penger i fond som finansierer miner og klasebomber, og riste oppgitt på hodet når jeg leser i avisen om manglende barnehagedekning. Slik at jeg kan få et anerkjennende det-er-gutten-som-er reflektert-og-engasjert-det!- nikk tilbake fra likesinnede, siden det er alvorlige og seriøse ting som opptar meg.

Men da er det jo ikke meg lengre. Jeg kan være seriøs, selv om jeg ikke skriver om ting som angår eller interesserer mannen i gata. Jeg kan være alvorlig, selv om det ikke alltid er like lett å oppfatte det. Men jeg klarer ikke å være engasjert dersom jeg ikke fatter interesse for det gitte temaet, og der ligger vel både styrken og svakheten min; du finner ikke mange som brenner så hardt for en ting som meg når jeg først går inn for det. Men du finner vel ikke mange som driter så hardt i ting som ikke interesserer heller.

Men det betyr ikke at jeg ikke er engasjert i mange ting! For det er jeg. Og det er noen av disse tingene jeg så gjerne vil skrive ned. Slik at andre (les: de som interesserer seg) kan lese det, og slik at jeg kan bli forbannet over å se at jeg har skrevet det en gang før når jeg vil skrive om det igjen. Det er vel sånne ting som kan tilte en minus-dag til de grader over på pluss-siden. For det er mange ting igjen å skrive om. Alvorlig talt.

onsdag, februar 07, 2007

Congratulations

....og der var ByensBesteBosted en saga blott, til stor sorg for mange trofaste lesere....

Nå skal ikke jeg ha noen ære for noe som helst i den bloggen, siden det utelukkende var Kristin og Tines idè om å dra meg inn i virrvarret av kaotikk (går det an å skrive det?!) og følelsesmessige vakuum/høydare, som utløste de to få innleggene jeg hadde.
En stor takk til dere begge; både for at jeg fikk lov til å bidra, og for at dere har holdt en knallblogg gående så lenge som dere har gjort!

Og Kristin, synes tommelen din er fin jeg! Dametommelen sin det!

....og der var sørgestunden over! Ellers kan jeg meddele at det har hendt rentikkesålite her i snøfyl... vent litt...nå regner det pinadø meg igjen... regntunge Trondh.... men hva f... snøtunge Trondheim! Blandt annet våknet jeg forleden morgen til at to menn stod å snakket til meg.

('HahaHA!' tenker kanskje noen av dere nå... 'Andreas ble vekket av noen vakter etter å ha sovna kav driting på et utested!' Det har dere helt feil i! HAHA!)

Jeg skjønte ikke så mye selv, skal jeg være helt ærlig, ettersom det kun var meg og kjæresten min i senga, og vi sov alene på hennes rom, og de argumenterte for og imot at jeg skulle få gå på do. Innen nå skjønte jeg at jeg tydeligvis hadde blitt fullstendig loco, og sjekket om jeg hadde skadet meg selv mens jeg sov, helt til gårsdagens mi...... Vent litt.... Hvilken interesse kan dere overhodet ha for at jeg hadde omgangsjuka?

Beklager, alle sammen, denne bloggen skal jo egentlig handle om mine refleksive tanker om diverse usaklige ting.. Dette har nå sporet av, men jeg lover å komme sterkt tilbake en gang i nær fremtid!

lørdag, januar 13, 2007

Satisfaction

Da var et nytt semester igang, med nye muligheter, og der man kan regne med at impulser og spennende lærdom kommer som perler på en snor. Allikevel klarer jeg ikke å ta helt av, da jeg ser at to av mine nye fag har blitt lagt til 08.15 på torsdag og fredag; altså to påfølgende dager.

Jeg synes at universitetet kunne tatt såpass hensyn til oss studenter som har vridd om døgnrytmen etter en måned med juleferie, og derfor lagt fagene tidligst til kl. 10.15, helst etter middag. Menmen, lett skal det ikke være, og det er altså med stor irritasjon at jeg står opp før fuglene har tenkt til å synge hver torsdag og fredag.

Ellers kan jeg vel nevne at jula var en bra affære, med god mat og godt drikke, samt at jeg fikk være masse sammen med familie, kjæreste og venner.

Så er det sikkert noen av dere som lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppdatert på over 2 måneder. Til det kunne jeg ha svart at jeg ikke har tid og at jeg har hatt masse annet å styre med. Det har jeg ikke, problemet har nok vært at jeg ikke har hatt noe å skrive om, og har vært litt tørr når det gjelder insppirasjon.

Jeg kan imidlertid fortelle om en hendelse i jula.

For de av dere som kjenner meg litt mer enn at dere vil klassifisere meg som han derre snålingen som er psycho i huet, vet dere t jeg har en tendens til å bli litt fort sint. Den ene dagen i jula (husker ikke hvilken det var) våknet jeg og var irritert. (Det i seg selv er en dårlig start på en som har temperament rett fra de finske skoger)
Man kan vel si at det ikke ble stort bedre da jeg fant ut at fatter'n hadde kokvasket JBS Workshop boxer'ne mine til 300 kroner stykket, og at de nå passer på spedbarn mellom 6-12 måneder.
Kanten på begeret var nådd og vel så det da jeg skulle åpne oppvaskmaskinen og jeg dælja den drittluka som er på den rett over kneskålen min så den stod ut i hockey. Da ga Andreas ajettene som skulle inn til min kjære søster, før jeg gikk ut på trappen og knakk en intetanende spasertstokk over det høyre låret.

Joda, jeg kunne tatt det med knakende ro, sagt "auda" og latt det gå meg rolig forbi. Men jeg lover dere: der og da var det ingen bedre løsning på problemet og jeg hadde det skikkelig godt med meg selv etterpå!

Store, sinte barn - desto større gleder