In My Head

Idag, mens jeg satt å leste litt om marssvinsoppdrett i høylandet i Equador (nei, jeg kødda faktisk ikke i forrige post), tenkte jeg plutselig over at jeg satt og vifta med tærne.

Oioi!, tenker kanskje noen av dere nå, Han har funnet ut at man kan lee på tærne! Ikke verst i en alder av 21 (imorgen ihvertfall) år! Men ihvertfall, og jeg visste selvsagt fra før av at man kan lee på tærne, fikk jeg en underlig følelse av dyp fasinasjon. Over nettopp det å kunne lee på tærne. Og slik begynte jeg å tenke litt på det med kroppen, og hvordan vi slettes ikke lenger er fasinert av den, ihvertfall ikke slik vi var når vi først fant ut hva vi kunne lee på og få til. Og hva er det som gjør det? Hvorfor blir jeg ikke awestruck (Hva er det norske ordet for det?) over hver gang jeg klarer å kordinere fingerne mine akkurat slik jeg tenkte jeg skulle gjøre. Uten å tenke på det? Eller nå som jeg drakk kaffe, hvorfor i all verden rant det ikke gjennom brystkassen min?

(der sporet jeg imidlertid av, orginalt ihvertfall, da jeg tenkte over hvor glad jeg er for at kroppen min ikke er en genser. Ikke spør...)

Så hvorfor mister vi fasisnasjonen for ting så fort de blir dagligdagse? Betyr det at det ikke er en helt utrolig ting, bare fordi vi kan gjøre det hver dag? (Og nå snør det pinadø meg ute igjen! Hva feiler det det været her?! Og hvorfor i all verden er jeg ikke ute å bygger snømann!?) Og det gjelder jo i særdeleshet kroppen vår. For den er jo en geniskapelse! Tenker du nå over at du puster? Sannsynligvis gjør du det nå, som jeg nevnte det. Eller tenker du over at øynene dine klarer å lese det som står her, at de ser farge, og omdanner bilder og ord til følelser og tanker? Neppe.

Tenk om hvert menneske på jorden, hver dag, i ett minutt tenkte over hvor fantastiske de er; en som alle. Og tenkt om de hadde klart å bli fasinert for en enkel ting som å kunne røre på fingerne! Bare prøv selv, og jeg lover deg at du blir i bedre humør! Spesielt dersom du drikker noe, vifter med tærne og er glad for at du ikke er en genser...

Sometimes Serious

Curses! Idag som jeg hadde lyst til å greie ut om mine tanker om eksistens, kun for å finne at jeg har blogget om det temaet allerede! Argh! Slike ting er mer enn nok for å dytte en dag som har vært så absolutt på pluss-siden, til de grader over på minus-siden. Delvis fordi jeg nå ikke har noe å skrive om, og delvis fordi jeg nå må finne på noe nytt å skrive om.

For det er jo mye å skrive om. Alvorlig talt. Om seriøse ting, alvorlige ting, ting som virkelig burde oppta meg. Men som allikevel ikke gjør det. Misforstå meg rett; jeg interesserer meg for seriøse og alvorlige ting. Men problemet er jo at jeg interesserer meg mer for ting som er så sært at det oppfattes som useriøst. Som f. eks. marssvinsoppdrett i høylandet i Equador. Og vår eksistens i kraft av andre (Curses! Jeg ville så gjerne skrive om det! Hrmph!). Det som blir problemet mitt, er at folk (generelt sett, det finnes unntak) ikke interesserer seg for det. Så kanskje jeg burde engasjere meg litt mer i politikken, nikke anerkjennende hver gang noen kritiserer gasskraftverksutbygning, være enig i at det er horribelt at staten har penger i fond som finansierer miner og klasebomber, og riste oppgitt på hodet når jeg leser i avisen om manglende barnehagedekning. Slik at jeg kan få et anerkjennende det-er-gutten-som-er reflektert-og-engasjert-det!- nikk tilbake fra likesinnede, siden det er alvorlige og seriøse ting som opptar meg.

Men da er det jo ikke meg lengre. Jeg kan være seriøs, selv om jeg ikke skriver om ting som angår eller interesserer mannen i gata. Jeg kan være alvorlig, selv om det ikke alltid er like lett å oppfatte det. Men jeg klarer ikke å være engasjert dersom jeg ikke fatter interesse for det gitte temaet, og der ligger vel både styrken og svakheten min; du finner ikke mange som brenner så hardt for en ting som meg når jeg først går inn for det. Men du finner vel ikke mange som driter så hardt i ting som ikke interesserer heller.

Men det betyr ikke at jeg ikke er engasjert i mange ting! For det er jeg. Og det er noen av disse tingene jeg så gjerne vil skrive ned. Slik at andre (les: de som interesserer seg) kan lese det, og slik at jeg kan bli forbannet over å se at jeg har skrevet det en gang før når jeg vil skrive om det igjen. Det er vel sånne ting som kan tilte en minus-dag til de grader over på pluss-siden. For det er mange ting igjen å skrive om. Alvorlig talt.