Hvem? Jeg?!

I det siste har jeg gått rundt å tenkt på to ting (Og jeg kan godt gi de to skylden for at jeg ikke har postet noe nytt på så lang tid; Det er viktig med god research!): 1. Hvor utrolig lite det skal til for å få meg i godt humør. 2. Hvor utrolig lite det skal til for å spore meg av.

Tidligere har jeg ikke tenkt så mye over hvordan mitt eget humør har vært. Humør er liksom bare noe som er der, omtrent som en arm eller et bein. Eller andre ting man vanligvis ikke legger noe særlig merke til. Men så begynte jeg å tenke over humøret mitt, kall det et eksperiment, for å se hva som fikk meg god og blid. Og konklusjonen er like genial som... Okay, nå snakker jeg bare dritt. Sannheten er vel den at jeg ikke har snøring på hva som får meg i godt humør. Sånn egentlig. Det er så mye forskjellig man kan være i godt humør av på samme tid. Som når man f. eks. (Og til og med idioter skjønner jo at jeg snakker om ting som er dagsaktuelle for meg, for ellers hadde jeg ikke brukt det som eksempel, hadde jeg vel?) hører på god musikk i form av Pink Floyd, spiser sjokolade, tenker på at det faktisk hadde vært ganske bra dersom idioten som lagde "So rejoice" ble litt torturert. Eller hvis man ser den jenta man liker så godt smile det lure, gode smilet sitt, som knuser innvollene dine til en grøt av gode følelser, før de klekkes ut til en armè av sommerfugler. Sånne ting.

Og så var det dette med avsporing da. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en av, hvis ikke den beste, jeg vet om til å avsporer en samtale totalt. Og her snakker jeg ikke om å skifte samtaleemne fra te til kaffe. Her snakker vi fra skillet mellom buddhisme til nazisme. Og det verste med hele greia er at det ikke er en sjel som merker at jeg har gjort noe som helst før vi er på setning nr. 21, og en eller annen spør: Hva var det vi egentlig snakket om? Jeg skal gi dere et eksempel. Jeg og noen andre satt og snakket. Noen nevner at bilen er en ganske så lur oppfinnelse. Dette er jo i og for seg greit nok, men det er her det begynner å spore av: I løpet av de to neste setningene jeg sier, har jeg klart å snu samtalen, som handlet om bil og horvidt den var en genial oppfinnelse, til å handle om hvordan noen fant ut hvilke bær som var spiselige eller ikke! Det er hva jeg kaller en god avsporing!