The Dimming Of The Day

Cloudless everyday you fall upon my waking eyes
inciting and inviting me to rise
And through the window in the wall
Come streaming in on sunlight wings
A million bright ambassadors of morning

And no-one sings me lullabies
And no-one makes me close my eyes
And so I throw the windows wide
And call to you across the sky

Richard Wright

July 28, 1943

September 15, 2008

Pow R. Toc H.

Pffff... En oppgave godkjent. To igjen. Har begynt på en. Ikke dritgod tid. Lang ifra dritdårlig tid. Sånn midt immellom. Håper jeg.

Globalisering er ifølge Moses (ikke han i Bibelen, en annen, trust me on this one) og Brigham en innskrenkning i betydningen av tid og sted.

Er det da rart at jeg hele tiden føler meg malplassert og at jeg har dårlig tid?

Jeg bare spør....

Паническое нападение

Nå er det som kjent (Og vanlig, må jeg nesten få tilføye) en stund siden sist jeg postet noe på bloggen min. For tiden sliter jeg med et ukjent antall stressceller som konstant puster meg i nakken, slik at jeg får en smule ekstensiell frykt.

"Hvorfor?", spør du så. "Hvorfor i all verden sliter han med stress?". Eller kanskje du tenker det på trøndersk. Eller brønnøysundsk. Eller kryllisk.

Det er den siste jeg sliter litt med. Kryllisk. Eller, det er ikke kryllisk jeg sliter med, jeg kan ikke snakke det, og jeg skjønner strengt talt ikke at man har bruk for 11 kasus. Men sånn er det nå engang. Når jeg tenker etter så har jeg faktisk lyst til å lære meg russisk.

Grunnen til (Mja, noe av den ihvertfall) til at jeg er stresset, er at jeg har en semesteroppgave som jeg skriver på. Det i seg selv er jo greit nok, jeg liker å skrive, og jeg synes det jeg skriver på er interessant (Om du lurer, skriver jeg om demokratisering i et nytt demokrati - det er ihvertfall det oppgaveteksten lyder). Det jeg egentlig skriver om, er liberaliseringsprossessene som ble satt igang da Gorbatsjovs regjering brukte glasnost som reform i 85, og hvor vidt man kan si at dette førte til en demokratisk stat da Jeltsin ble den første folkevalgte lederen i Russland på over 2000 år, samt hvordan den autoritære arven fra kommunistperioden påvirker et slikt demokratisk styre.

Om jeg har mye å lese; ja, jeg har mye å lese.
Om jeg har forberedt meg; ja, det vil jeg tørre å påstå.
Om det er lett å skrive en slik oppgave; nei, argh!,det er ikke det. Her på univeritet er det ingen som har satt frem en slik problemstilling før, og det gjør jo situasjonen enda mer enkel

Menmen, blir det for vanskelig, blir det nok litt mer krampegråt, Pink Floyd, litt stryking i håret og litt god mat.
Hjelper ikke det, blir det My Chemical Romance, emo-tendenser og barberblader!

One Of The Few

Hei! Jeg heter Andreas. Jeg er 21 og et halvt år (nesten ihvertfall). Jeg er relativt snill, relativt unormal, ganske sær, og relativt ustabil. (Nå vet jeg at relativt er en relativ greie som kan gi relative uttrykk for hvasomhelst på en skala fra én til syvogenhalv, og det er det som er poenget.) Jeg bor for tiden i Trondheim, og jeg studerer, synger i kor, og prøver så godt jeg kan å bli litt mer sosial. Jeg gir inntrykk av å være selvsikker, men er det ikke. Men jeg er sabla morsom!

Seså! Bare man skriver litt om seg selv, kan man kalle det en oppdatering!

Og denne bloggen trengte det vel sårt også, med tanke på at forrige oppdatering ble postet den 24 april.

..og hvem vet, kanskje kommer det noen flere oppdateringer om ikke så lenge!

Max 500

Altså, la meg forklare...

Dersom du har sett den foregående posten, vil du nok begynne å lure på om det har tippet litt over, selv for meg, eller om jeg har rast kjellertrappa. Det er riktignok slik at jeg tenker mye sært, men det igår var nok noe i overkant av hva som kan regnes for å være sunt. Eller...

Nå skal det sies at det ikke var så ille som at jeg trodde at jeg hadde blitt en sjokoladekake. Da ville selv jeg tro at jeg hadde tippet over, og det tror jeg ikke jeg har gjort. (Nå skal man riktignok ikke ta en gal manns ord for god fisk; tolk det den som vil) Men det er ikke alltid man føler seg helt i hundre, og det var det jeg prøvde å få understreket med gårdagens post.

Og hvorfor er det sånn at man enkelte ganger skulle ønske man var en helt annen enn den man egentlig er? Er det så vanskelig å være seg selv noen ganger at man ikke klarer å se noen av de positive tingene det innebærer å være seg selv?

Nå tror sikkert de fleste av dere at jeg sliter med en dyp depresjon, men dengang ei! Dette var faktisk bare en av disse tingene som popper inn i hodet mitt til tide og utide. Men jeg skal ærlig innrømme at det noen ganger hadde vært deilig å være en pliktoppfyllende, kjekk ung mann, med vanlige interesser, en velfylt bankkonto og en fiks ferdig utdannelse.

Men da hadde det ikke vært meg lenger da. Jeg er litt vimsete, ukonsentrert og er midt i en utdannelse (les; nettopp begynt på utdannelsen). Jeg har ikke flust med penger, egen leilighet eller bil. Men jeg er meg da! Og det er vel ikke så verst når jeg tenker meg om...