Max 500

Altså, la meg forklare...

Dersom du har sett den foregående posten, vil du nok begynne å lure på om det har tippet litt over, selv for meg, eller om jeg har rast kjellertrappa. Det er riktignok slik at jeg tenker mye sært, men det igår var nok noe i overkant av hva som kan regnes for å være sunt. Eller...

Nå skal det sies at det ikke var så ille som at jeg trodde at jeg hadde blitt en sjokoladekake. Da ville selv jeg tro at jeg hadde tippet over, og det tror jeg ikke jeg har gjort. (Nå skal man riktignok ikke ta en gal manns ord for god fisk; tolk det den som vil) Men det er ikke alltid man føler seg helt i hundre, og det var det jeg prøvde å få understreket med gårdagens post.

Og hvorfor er det sånn at man enkelte ganger skulle ønske man var en helt annen enn den man egentlig er? Er det så vanskelig å være seg selv noen ganger at man ikke klarer å se noen av de positive tingene det innebærer å være seg selv?

Nå tror sikkert de fleste av dere at jeg sliter med en dyp depresjon, men dengang ei! Dette var faktisk bare en av disse tingene som popper inn i hodet mitt til tide og utide. Men jeg skal ærlig innrømme at det noen ganger hadde vært deilig å være en pliktoppfyllende, kjekk ung mann, med vanlige interesser, en velfylt bankkonto og en fiks ferdig utdannelse.

Men da hadde det ikke vært meg lenger da. Jeg er litt vimsete, ukonsentrert og er midt i en utdannelse (les; nettopp begynt på utdannelsen). Jeg har ikke flust med penger, egen leilighet eller bil. Men jeg er meg da! Og det er vel ikke så verst når jeg tenker meg om...

400 Slag

Jeg er en SJOKOLADEKAKE!

Weeeeee!