søndag, desember 13, 2009

5:11 AM (The Moment Of Clarity)

Hei og hopp! Som alle andre (jeg regner ihvertfall med at det er alle andre), har jeg hatt det hektisk nå i desember måned. Man skal tenke ut gave til alle man skal handle gaver til, etter at man har funnet ut hvem man skal kjøpe gave til i år, man skal handle gavene man har funnet ut at man skal handle, og sist, men ikke minst, så skal man bake pepperkakehus (mulig det kun er jeg og min familie som har denne tradisjonen, men jeg blir som en heroinist uten dagens fix dersom dette glipper et år, and mind you, da får man ikke rettet opp i det på et år).

Uansett, det jeg har gått og tenkt på i det siste er verdi. Og med verdi mener jeg noe som er verdt noe, og det er dette jeg har tenkt en del på; Hva er det som faktisk er verdt noe?

Når det gjelder det verdibegrepet vi mennesker har, er verdi synonymt med etterspørsel og tilgjengelighet; har man 1 milliard riskorn, og ett menneske som vil ha ris, er prisen der etter, ettersom tilgjengeligheten er mye større enn etterspørselen (heng med folkens, det skal ikke bli en økonomiforelesning, vil bare forklare tankegangen min selv om den er temmelig selvsagt!). Situsjonen blir snudd på hodet dersom det er en milliard mennesker som vil ha ris, og det er ett riskorn. 

Såh, nu skal vi til bunns i hvorfor jeg begynte å tenke; har noe verdi selv om mange vil ha det, og det koster jævelig masse penger? De av dere som kjenner meg, vet at jeg er en Pink Floyd-fantast. Og nå den siste tiden har jeg begynt å jakte på Floyd-sjeldenheter i form av vinyl, altså LP-plater og singler. Og jeg har brukt en ordentlig stygg sum på noen av disse skivene, noe som jeg har gjort fordi noen av de platene jeg har, ihvertfall en av de, er så sjeldne at kryptonitt blir å regne som sand du kan plukke opp på stranda i forhold, og jeg har gledelig gitt de surt erhvervede pengene mine i bytte for platene fordi de betyr noe for meg, og har også derfor en gitt verdi for meg. Men de har jo ingen reell verdi. De utgjør ingen forskjell. Ingenting hadde skjedd dersom jeg hadde bestemt meg for å ødelegge alle platene mine(kanskje med unntak av noen tårer og hyttende never fra andre Floyd-samlere som ville hatt de istedenfor).

"Det beste i livet er gratis" er det et ordtak som heter. Ja, jeg tror faktisk at det er det, men vi glemmer det kanskje litt for fort og for ofte. Jeg mener ihvertfall at det er hva man gjør som har verdi, ikke noe som er fastsatt i verdi av kroner, pund eller dollar. Kan du sette en verdi på å ta en ordentlig fjelltur sammen med en gjeng gode kompiser? Eller svømme i en elv en varm sommernatt når vannet ligger blikkstille og det ikke er en lyd å høre? Sitte oppe en natt med en kompis som har det kjipt og bare være stille? Neppe. Men spør du meg om hva det er som har en reell verdi, er det dette her som er svaret du får. Men du får ikke platene mine fordét!

tirsdag, november 10, 2009

Trouble

Idag er den godeste Andreas konspirasjonteoretiker, etter forrige natt da Jon Blund tok feil av posene og da meg kokain istedenfor søvnstøv(det jævla svinet!), noe som gjorde at jeg ble liggende våken til et stykke ut på morgenkvisten. Dette ga hodet mitt plenty av tid til å la tankene svirre å gå, og det stoppet opp på noe som jeg idag vil ta tak i; barnesangen Bæ, bæ, lille lam.

Jeg fant nemlig ut at det er et skjult budskap i teksten, noe som forstyrret meg veldig når jeg hadde fått oversatt hele sangen. For de av dere triste sjeler der ute som ikke kan den uoversatte teksten er den som følger:
Bæ bæ lille lam,
har du noe ull?
Ja, ja, kjære barn,
jeg har kroppen full.
Søndagsklær til far,
og søndagsklær til mor,
og to par strømper
til bittelille bror.

Åh!, tenker du kanskje nå. Åh, koselige sangen! Nei, for tenk, den er ikke mye koselig når man har funnet det skjulte budskapet som ligger mellom linjene, bare se:
Hei, hei, dealermann,
har du noe tjall?
Ja, ja, kjære deg, jeg har kroppen full
(Og her snakker vi ikke bursdagsballonger)
Nepalsvart til far,
og Nepalsvart til mor
Og to små hyppere
 til lille junkie-bror


Her snakker vi en forgiftning av unge barns sinn, helt fra barnehagestadiet, til en forherliggjørelse av narkotika, skjult i en av de tilsynelatende yndigste barneviser vi har. Fy for skam! Eventuelt kan det være mangelen på søvn som har gitt meg en forvrengning av hva man synger om, men jeg mener ganske så sikkert å ha truffet spikeren på hodet her. Så mange av barndommens gode minner, knust av én søvnløs natt, og for hva? En mørk og sannferdig innikt i forgiftningen av unge sinn. Aldri har det vel vært sannere med uttrykket Ignorence is bliss! Så en oppfordring til alle dere der ute; hjelp Andreas med å være lykkelig uvitende: send somadril, sobril, paralgin eller andre beroligende og søvndyssende stoffer, slik at Ole Lukkøye kommer med den riktige posen litt fortere! På forhånd takk!

tirsdag, november 03, 2009

Map Of The Problematique

Idag tenkte jeg på en ting. Ikke at jeg ikke pleier å tenke på ting, men idag tenkte jeg på en ting som irriterer meg voldsomt. Og som kjent for noen av dere, har jeg vanskelig for å legge bort ting som irriterer meg. Og denne tingen er ting som ikke fungerer slik de skal. Eller maskiner som lyver. Sånn sett er det kanskje to ting jeg tenkte på idag som irriterer meg, men det er to sider av samme sak. Hvis du ikke henger med på denne tankegangen skal jeg forsøke å forklare det.


#1: ting som ikke fungerer slik de skal.

     Fryktelig irriterende greie. For eksempel i går, da jeg kjøpte meg en ny router. Som vanlig ville jeg ikke ha den billige som ser ut som en litt sliten gateprostituert, men mye heller den dyre som i det minste ser ut som en litt dyrere luksusprostituert (ser nå at denne sammenligningen kanskje er litt drøy, men det er sånn jeg vil ha det). Iiihvertfall, jeg kom hjem, installerte den, koblet i ledningene og Voila!, den fungerte ikke. Den syvende gangen jeg kjørte installasjonen, klikket det litt for meg, og jeg endte med å måtte kjøpe meg en ny pc-mus(for de av dere som husker det, knuste jeg jo den forrige jeg hadde i pissinne på folkehøgskolen) og router idag. 


#2: maskiner som lyver.

     Også en fryktelig irriterende greie. Her tenker jeg først og fremst på dusjen min, som mang en morgen inviterer til en hyggelig start på dagen, bare for å sørge for at jeg kommer ut av badet som en reinkarnasjon av Adolf Hitler. For de av dere som har dusj(som jeg håper er alle av dere som leser dette) kjenner dere jo til den kjekke lille vrideren på høyre side av dusjen som styrer varmtvannet. Den skal være trinnløs, men på dusjen min har den to trinn; enten det absolutte nullpunkt, eller hydrogenplasma. Og avstanden mellom disse to trinnene er på omtrent en tiendel av en millimeter, så å klare å få til en mellomting vil være like sannsynlig som at Lyn vinner Eliteserien neste sesong. En annen maskin som er flink til å lyve, er toastjernet mitt. Så når jeg til tross for dusjen min har en god dag når jeg kommer ut av badet, kan du ta deg en god en på at toastjernet får balanse i regnskapet. Jernet har en indikator som viser når det er varmt nok til at man får laget toast, og jeg vet hvor lang tid brødet må ligge inne for at det skal skape velbehag for min gane. Men, i tillegg er toastjernet mitt utstyrt med en sensor som merker hvordvidt jeg ser på det eller ikke, og som gladelig overstyrer varmeelementene til å gi ut 10kW med en gang jeg fjerner blikket mitt fra maskinfaenskapet. Så når jeg åpner det for å se hvordan det står til  med brødet mitt, er teflonen i jernet smeltet gjennom brødet og inn i osten. Irriterende greier, det der.

Så, dette er vel hovedinnholdet i de to siste dagene mine. Jeg har maskiner som lyver og som ikke fungerer, og jeg irriterer meg grenseløst over begge deler. Jeg har en ødelagt mus, en knust router, en skoldet rygg og teflonplumber i tennene. Men jeg har en gummistrikk som er veldig fin da!

tirsdag, oktober 27, 2009

Square One

Da var vi igang igjen da, ihvertfall kan det virke sånn etter et veddemål inngått i helgen mellom meg og en venninne fra folkehøgskolen min; hver gang hun oppdaterer profilbildet sitt på fjesboka, skal det komme et nytt innlegg. O, lykke!

I forbindelse med dette fikk jeg høre at bloggen min er lynende stygg, rent designmessig. Og her har vi temaet for dagens tekst; kan man egentlig generalisere på noe overhodet? Kan man si at noe er stygt, pent, sant, usant, rett, galt, uten at noen er uenige med deg? Vi er vel egentlig tilbake på Sokrates, og hans leten etter universale sannheter, men fant han noen? Ikke som jeg vet om. Og om han fant noen, ble ikke de skrevet ned å videreført før han tømte giftbegeret sitt og parkerte sandalene godt under senga for siste gang. Eller kanskje det står i tekstene hans, bare at jeg ikke har lest de godt nok. Jeg ser faktisk ikke bort fra det siste.

Ihvertfall, jeg tror ikke det finnes noe her i verden, eller i universet, for den saks skyld, som alle er enige om. Ikke engang ting som er etablert som sannheter har fotfeste hos absolutt alle grupper. Heller vil ikke alle være enige med meg når jeg sier at fyrstekaken til bestemor har runda kake (for de av dere som lurer på hva i all verden jeg mener med den setningen der fordi den ikke gir noen som helst mening whatsoever, shout out!), eller at jeg sier at roser er de flotteste blomstene som finnes, at duer ikke er noe annet enn rotter med vinger, eller at øyenstikkere er nesten like fantastiske å se på som hendene til et lite barn.

Det eneste jeg virkelig vet, er at jeg er, hvor lenge vet jeg ikke, men jeg er her og nå, og de som leser dette er også i det øyeblikket de leser dette. Og av og til er det å ha det bra godt nok.

Såder, da var det første innlegget på plass, og det før profilbildet til Lotte var oppdatert! Håhåhåh! Og kristin, bloggen min er pen, goddamnit!