In My Head

Idag, mens jeg satt å leste litt om marssvinsoppdrett i høylandet i Equador (nei, jeg kødda faktisk ikke i forrige post), tenkte jeg plutselig over at jeg satt og vifta med tærne.

Oioi!, tenker kanskje noen av dere nå, Han har funnet ut at man kan lee på tærne! Ikke verst i en alder av 21 (imorgen ihvertfall) år! Men ihvertfall, og jeg visste selvsagt fra før av at man kan lee på tærne, fikk jeg en underlig følelse av dyp fasinasjon. Over nettopp det å kunne lee på tærne. Og slik begynte jeg å tenke litt på det med kroppen, og hvordan vi slettes ikke lenger er fasinert av den, ihvertfall ikke slik vi var når vi først fant ut hva vi kunne lee på og få til. Og hva er det som gjør det? Hvorfor blir jeg ikke awestruck (Hva er det norske ordet for det?) over hver gang jeg klarer å kordinere fingerne mine akkurat slik jeg tenkte jeg skulle gjøre. Uten å tenke på det? Eller nå som jeg drakk kaffe, hvorfor i all verden rant det ikke gjennom brystkassen min?

(der sporet jeg imidlertid av, orginalt ihvertfall, da jeg tenkte over hvor glad jeg er for at kroppen min ikke er en genser. Ikke spør...)

Så hvorfor mister vi fasisnasjonen for ting så fort de blir dagligdagse? Betyr det at det ikke er en helt utrolig ting, bare fordi vi kan gjøre det hver dag? (Og nå snør det pinadø meg ute igjen! Hva feiler det det været her?! Og hvorfor i all verden er jeg ikke ute å bygger snømann!?) Og det gjelder jo i særdeleshet kroppen vår. For den er jo en geniskapelse! Tenker du nå over at du puster? Sannsynligvis gjør du det nå, som jeg nevnte det. Eller tenker du over at øynene dine klarer å lese det som står her, at de ser farge, og omdanner bilder og ord til følelser og tanker? Neppe.

Tenk om hvert menneske på jorden, hver dag, i ett minutt tenkte over hvor fantastiske de er; en som alle. Og tenkt om de hadde klart å bli fasinert for en enkel ting som å kunne røre på fingerne! Bare prøv selv, og jeg lover deg at du blir i bedre humør! Spesielt dersom du drikker noe, vifter med tærne og er glad for at du ikke er en genser...