Idag, da jeg satt på rommet mitt, la jeg plutselig merke til hvor stille det var rundt meg. (Kan ikke dra det så langt som til å si at jeg trodde jeg hadde blitt døv, men allikevel; stille var det.) Og det fikk meg til å tenke.
Først å fremst tenkte jeg på at stillhet ikke sniker seg innpå deg, den er ikke som bråk som gradvis bygger seg opp i styrke. Stillheten er plutselig bare der, uten at du på forhånd har merket at den var på vei. Men når den først er der, legger du garantert merke til den. Hver gang jeg sitter og gjør noe, og det blir helt stille, blir jeg med en gang oppmerksom på det. Hvis du tenker over det er den ganske fiffig det der. Du legger merke til at det ikke er noen lyd.
Stillhet er godt. I små, passelige doser. Som jeg skrev i innlegget på søndag: 3. Flaks jeg ikke ble døv! Jeg er uendelig takknemmelig for at jeg har hørselen min i god behold. Det er tre ting jeg ikke kan klare meg uten her i livet: 1. Familien min. 2. Vennene mine. 3. Hørselen min. Jeg kan si med 100% oppriktighet at jeg ikke kan tenke meg noe mer skremmende enn å miste hørselen. Men, hey!, har ikke tenkt til å miste den, ettersom det eneste nyttårsforsettet jeg hadde var: Fortsett å høre.
Men så var det noe jeg begynte å stusse litt på. Nettopp fordi det ikke var helt stille allikevel. Og så begynte jeg å tenke over om jeg kunne huske et eneste øyeblikk hvor jeg hadde hatt den ultimate stillheten, et eneste lite øyeblikk uten en lyd. Og det kunne jeg ikke. Jeg har aldri hørt stillhet som har vært komplett!
Du vet den lille summingen som du ikke helt klarer å plassere hvor kommer fra. Den blir ikke helt borte, og den kommer heller aldri til å bli det, ihvertfall ikke så lenge du har et strømnett i huset ditt. Rundt omkring oss har vi elektriske husholdningsartikler og hjelpemidler som spytter ut nesten umerkelig støy. Det nærmeste vi kommer den ultimate stillheten kan vel kalles Industrial Silence. Men jeg skal være fornøyd med den stillheten jeg har. Tross alt hører jeg.
Jeg har aldri hørt stillhet som har vært komplett. Men jeg har vært jævelig nær!
tirsdag, januar 17, 2006
søndag, januar 15, 2006
Panisk tenkning
Idag trodde jeg, et kort øyeblikk, at jeg var blitt blind. Og det førte jo til et hav av tanker.
Det er utrolig hvor fort hjernen din klarer å arbeide når slike situasjoner oppstår. Jeg er sikker på at på det ene sekundet jeg trodde at synsnerven min var endelig kaputt, et unevnelig antall tanker gjennom hodet mitt. Hvor gjennomtenkt de tankene du rekker å tenke i løpet av det ene sekundet er en helt annen ting.
Tenk deg at du går nedover en gate. Plutselig ser du opp, og oppdager at en komfyr er i ferd å treffe deg i hodet. (Drit i hvordan en komfyr kan komme fallende. Har du ikke fantasi nok til å skjønne at det var flyttekarene som ikke gadd å bære den 11 etasjer ned, og derfor lempet den elegant ut av vinduet, er det ditt problem!) Den første tanken er vil da som regel være "Åh, faen!", noe som oftest i tillegg også kommer i form av et verbalt utbrudd. Noe som er helt greit å tenke og si, siden du nettopp har oppdaget noe som mest sannsynelig vil ende livet ditt. Deretter begynner det å spore litt av: 2. Har jeg på meg matchende sokker? 3. Shit, jeg glemte å spyle ned toalettet i dag tidlig! 4. Helvete, nå får jeg ikke sett svigermor i helgen! 5. Nei! Jeg glemte jo å ta på meg sokker idag! 6. Hva er meningen med li... Ooooh... Keramisk topp...
Noen påstår at de har sett livet sitt passere i revy, og jeg kan ikke annet enn å bukke for den imponerende hjernekapasiteten dette må innebære. Personlig har jeg aldri hatt en revyopplevelse. Førstetanken, ja, men der slutter som regel det som er rasjonelt. Det kan virke som om hjernen bruker det den har av ressurser på denne førstetanken, og deretter bare spytter ut svada i et rasende tempo.
Som i dag, da jeg gikk inn på toalettet til kristin og Åsne. Jeg åpner døren, og idet jeg går inn må jeg ha blunket, for da jeg åpnet øynene var det stummende mørkt. I samme øyeblikk som jeg registrerte at det var mørkt, begynte tankene å spinne oppi hodet mitt med følgende utfall: 1. Fuck! Jeg har blitt blind, for faen! 2. Nå blir det vanskelig å legge syltetøy på brødskiva, ass! 3. Flaks jeg ikke ble døv! 4. Åssen ser jeg ut igj..... Midtveis ut i tanke nr. 4, oppdager jeg den tynne lysstripen fra døren i speilet på badet, åpner døren, slår på lyset og gjør mitt fornøde.
Det er utrolig hvor fort hjernen din klarer å arbeide når slike situasjoner oppstår. Jeg er sikker på at på det ene sekundet jeg trodde at synsnerven min var endelig kaputt, et unevnelig antall tanker gjennom hodet mitt. Hvor gjennomtenkt de tankene du rekker å tenke i løpet av det ene sekundet er en helt annen ting.
Tenk deg at du går nedover en gate. Plutselig ser du opp, og oppdager at en komfyr er i ferd å treffe deg i hodet. (Drit i hvordan en komfyr kan komme fallende. Har du ikke fantasi nok til å skjønne at det var flyttekarene som ikke gadd å bære den 11 etasjer ned, og derfor lempet den elegant ut av vinduet, er det ditt problem!) Den første tanken er vil da som regel være "Åh, faen!", noe som oftest i tillegg også kommer i form av et verbalt utbrudd. Noe som er helt greit å tenke og si, siden du nettopp har oppdaget noe som mest sannsynelig vil ende livet ditt. Deretter begynner det å spore litt av: 2. Har jeg på meg matchende sokker? 3. Shit, jeg glemte å spyle ned toalettet i dag tidlig! 4. Helvete, nå får jeg ikke sett svigermor i helgen! 5. Nei! Jeg glemte jo å ta på meg sokker idag! 6. Hva er meningen med li... Ooooh... Keramisk topp...
Noen påstår at de har sett livet sitt passere i revy, og jeg kan ikke annet enn å bukke for den imponerende hjernekapasiteten dette må innebære. Personlig har jeg aldri hatt en revyopplevelse. Førstetanken, ja, men der slutter som regel det som er rasjonelt. Det kan virke som om hjernen bruker det den har av ressurser på denne førstetanken, og deretter bare spytter ut svada i et rasende tempo.
Som i dag, da jeg gikk inn på toalettet til kristin og Åsne. Jeg åpner døren, og idet jeg går inn må jeg ha blunket, for da jeg åpnet øynene var det stummende mørkt. I samme øyeblikk som jeg registrerte at det var mørkt, begynte tankene å spinne oppi hodet mitt med følgende utfall: 1. Fuck! Jeg har blitt blind, for faen! 2. Nå blir det vanskelig å legge syltetøy på brødskiva, ass! 3. Flaks jeg ikke ble døv! 4. Åssen ser jeg ut igj..... Midtveis ut i tanke nr. 4, oppdager jeg den tynne lysstripen fra døren i speilet på badet, åpner døren, slår på lyset og gjør mitt fornøde.
fredag, januar 06, 2006
Ai, ai, ai....
Åh, hallo! Etter en hektisk førjulstid, og en jul med en orgie av mat, godteri og godt over 7 sorter kake, nyttårsaften med raketter, gratinerte poteter og et stykk rå kalkun, kom jeg plutselig på: "Faen, Andreas! Bloggen!! Du har glemt hele driten!" Deretter et ørlite panikkanfall for å miste noen av mine faste lesere, før jeg kom på at det er tilnærmet lik null mennesker som faktisk leser det jeg skriver. For hvem kan vel ha interesse av å lese om tanker som befinner seg i hodet mitt? Ikke vet jeg, men det kan umulig være mange.
Men tanker har jeg! Ikke noen tvil om det! Faktisk har jeg med god hjelp fra Lotte, en god venninne av meg, fått ødelagt mang en nattesøvn takket være hennes tanker som hun har fått innprentet i hodet mitt. Som f. eks. hatter, prosentutregning og ikke minst parallelle universer. (Jada, vet at de to første ikke er lett forståelige, men jeg skal forklare etter beste emne.)
Hattene er ganske lett å forklare, og den har egentlig en helt grei løsning. Vi snakket om at det måtte være vanskelig å finne igjen din egen hatt dersom du stod i en folkemengde og kastet den opp i luften samtidig sammen med alle rundt deg. (Se for deg avslutningsdagen på et amerikansk college.) Løsningen er jo grei: Merk hatten din med navn.
Så over til prosent: Hele greia startet vel med snakk om prevansjon og p-piller. De har vel en sikkerhet på 99,8%, eller noe i den duren. Ihvertfall, det betyr at du i løpet av 1000 seksuelle samkvem (Jada, kunne ha kalt det knull eller ligg også, men synes seksuelt samkvem er litt kult), har 2 potensielle usikrede samleier. Som i seg selv er ganske lite. Problemet er jo at man faen ikke vet når de to kommer! Er det etter 2, 736 eller 837 ganger? Hvorfor kan ikke legemiddelindustrien lage en p-pille der man får garantert: 100% usikkert hver femhundrede gang? Så kan man ganske enkelt bare hoppe over den gangen! Men neida, man må isteden gjette seg frem til når det er. Og spør meg ikke hvorfor vi begynte å diskutere temaet, for det er jeg ikke sikker på.
Så over til parallelle universer. Noe som gnager ordentlig på hjernebarken min. Tenk deg at det ikke finnes noen tilfeldigheter, og at alt kan regnes ut matematisk. Da betyr det at under Big Bang så vil all materien ha spredd seg like fort i alle retninger, og at på nøyaktig motsatt side av universet vil det være en jord nøyaktig lik vår. Dette er i og for seg greit nok, det som virkelig irriterer meg er 2 ting: 1. Dersom denne teorien stemmer, finnes ingen fri vilje. Alt er forhåndsbestemt, og kan ikke forandres på. 2. Uansett om vi hadde hatt teknologien til å møte oss selv, ville vi aldri kunne hatt en samtale med oss selv, fordi vi ville sagt det samme og stilt de samme spørsmålene.
Allikevel vil jeg ønske de få menneskene som finner veien til min lille, uverdige blogg et riktig godt nytt år, enten det er på denne jorden, eller på motsatt side av universet.
Men tanker har jeg! Ikke noen tvil om det! Faktisk har jeg med god hjelp fra Lotte, en god venninne av meg, fått ødelagt mang en nattesøvn takket være hennes tanker som hun har fått innprentet i hodet mitt. Som f. eks. hatter, prosentutregning og ikke minst parallelle universer. (Jada, vet at de to første ikke er lett forståelige, men jeg skal forklare etter beste emne.)
Hattene er ganske lett å forklare, og den har egentlig en helt grei løsning. Vi snakket om at det måtte være vanskelig å finne igjen din egen hatt dersom du stod i en folkemengde og kastet den opp i luften samtidig sammen med alle rundt deg. (Se for deg avslutningsdagen på et amerikansk college.) Løsningen er jo grei: Merk hatten din med navn.
Så over til prosent: Hele greia startet vel med snakk om prevansjon og p-piller. De har vel en sikkerhet på 99,8%, eller noe i den duren. Ihvertfall, det betyr at du i løpet av 1000 seksuelle samkvem (Jada, kunne ha kalt det knull eller ligg også, men synes seksuelt samkvem er litt kult), har 2 potensielle usikrede samleier. Som i seg selv er ganske lite. Problemet er jo at man faen ikke vet når de to kommer! Er det etter 2, 736 eller 837 ganger? Hvorfor kan ikke legemiddelindustrien lage en p-pille der man får garantert: 100% usikkert hver femhundrede gang? Så kan man ganske enkelt bare hoppe over den gangen! Men neida, man må isteden gjette seg frem til når det er. Og spør meg ikke hvorfor vi begynte å diskutere temaet, for det er jeg ikke sikker på.
Så over til parallelle universer. Noe som gnager ordentlig på hjernebarken min. Tenk deg at det ikke finnes noen tilfeldigheter, og at alt kan regnes ut matematisk. Da betyr det at under Big Bang så vil all materien ha spredd seg like fort i alle retninger, og at på nøyaktig motsatt side av universet vil det være en jord nøyaktig lik vår. Dette er i og for seg greit nok, det som virkelig irriterer meg er 2 ting: 1. Dersom denne teorien stemmer, finnes ingen fri vilje. Alt er forhåndsbestemt, og kan ikke forandres på. 2. Uansett om vi hadde hatt teknologien til å møte oss selv, ville vi aldri kunne hatt en samtale med oss selv, fordi vi ville sagt det samme og stilt de samme spørsmålene.
Allikevel vil jeg ønske de få menneskene som finner veien til min lille, uverdige blogg et riktig godt nytt år, enten det er på denne jorden, eller på motsatt side av universet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
