Det er noen ganger jeg lurer på om det har klikka fullstendig for meg. Ikke på grunn av avsporinger og syke tanker, men på grunn av ting jeg gjør. Og mange ganger gjør jeg disse tingene helt uten å tenke over det, og uten noen for for fremprovosering.
Her om dagen stod jeg på kjøkkenet, og hadde nettopp smurt ferdig noen brødskiver, og jeg snur meg mot oppvaskmaskinen for å sette inn smørkniven (som jeg ironisk nok hadde brukt til å smøre potetsalat på skiven med), da jeg plutselig dro over til flytende Grimstad-dialekt.
Og nå tenker sikkert du; Joda, Grimstad-dialekt i seg selv er ille nok, men å kalle det for klikk, er vel å ta i en del (noe Andreas gjør endel). Og jeg er enig med deg. Det hadde vært noe i overkant å kalle det for klikk. Men vi er ikke ferdige ennå, er vi vel?
Jeg begynte å messe litt, som foran en stor forsamling, og jeg mener at jeg sa noe som: Jada, så sånn e det. Nå skal dere få se eit forrykandes show her, og om e konne få ein frivillig frå publikum opp på scena, så e vi snart igang.
Åh, det hadde jeg jo nesten glemt å fortelle: Jeg var alene hjemme den dagen! Ingen i huset, bare meg! Skjønner du hvor jeg vil hen ennå?
Men vent, det kommer mer!
Opp fra "salen" kommer nemlig "Per", en svensk 7 årig gutt fra Stockholm (med Gemtlands-dialekt, forstås!), og som begynner å krangle med karen fra Grimstad, fordi han mener han er for ung.
Slik stod jeg i sikkert 5 minutter, med to personligheter som jeg hoppet effektivt imellom mens de kranglet, før jeg oppdaget hva det var jeg drev med. Og det er ikke mange ganger jeg har lurt på om noen har sett meg, slik at jeg eventuelt kan forvente meg en tvangsinnleggelse i ferieleiligheten min på Gaustad, men dette var en av de øyeblikkene. Og tanke nummer 2. kom vel omtrent samtidig med den paniske og lett nervøse latteren:"Nå har du fått et drypp, Andreas. Du har blitt loco." Deretter la jeg pent fra meg smørkniven (den med potetsalat på), tok en asjett ut fra skapet, før jeg satt meg i stuen og trøstespiste.
"Dersom du tror du er i ferd med å bli gal, er det ikke noe i veien med deg, for de som virkelig er gale tror at de stadig blir bedre". Jeg husker ikke hvem som sa det, men dersom jeg en dag skulle bli bedre, vær snill og lei meg i retning Gautad eller Lier. På forhånd takk!
onsdag, mai 31, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Etter å ha sett schizoskuespillet Stones in his pocket (http://www.nationaltheatret.no/FgxXTZ-m,JzD8AU9or6XyT3lVPL28nMhPLZB9MtlY05hRfY0R.ips) hvor de to skuespillerne spiller 18 roller på deling tror jeg heller du er den nye Kåre Conradi. Jeg tror forresten du vil like dette stykket, så hvis du skal på Nationaltheatret en gang i år - gjør det nå!
En av dine beste bloggposter så langt, det må sies.
Haha..Fantastisk! Skjer dette ofte?
ÅH!
AKKURAT sånn har jeg det også! Lange heftige krangler mellom to ulike personer passerer gjennom kjeften min når jeg er alene. Lite grimstaddialekt da men mye fra nord. Og de er ALLTID uenige med hverandre.
Problemet er at det iblant også begynner når jeg ikke er alene, og da må jeg etterpå prøve å få det jeg allerede har sagt til å passe inn i samtalen på en sånn måte at de ikke kjører meg til Gaustad eller Lier. (Lier?)
Dette var faktisk mentalt godt å lese. Trøst for meg. Ikke for deg. Jeg er slett ikke god.
Hehe, det skjer meg også. Det har en tendens til å komme når jeg er litt sliten, men likevel ikke travelt opptatt med noe. Det er som om hjernen min slår over til en noe urovekkende sjarmsparer eller no` :S
når du tenker over det, ja TENKER, så prater man jo egentlig inni hode 24 timer i døgnet.det e ikke rart man blir gal... :)
Ha en fin dag!!
Er det ikke du som er den kjekke kjekke vennen til Kristin med et hakeparti til en gresk gud??
Jeg vil bare si at du ikke er alene. Selv om jeg kanskje ikke snakker høyt til meg selv bygger jeg meg opp store fantasier hvor det er mye snakking mellom hverandre inne i hodet mitt. Og når jeg er alene kan jeg finne på å gjøre helt merkelige bevegelser. Som å krype langs gulvet eller sånn indisk dans med hendene. Det er nesten litt skummelt at så mange andre kjenner seg igjen, eller hva?
Sånn fra en blogger til en annen: Når du nå endelig har fått en bråte lesere, gjelder det å oppdatere for å holde på dem:)
Håper vi sees snart igjen!
Wow! Heftig respons på et sånt emne synes jeg var litt skummelt... Det er nok muligheter for at Gaustad kan få travle dager hvis noen ser dere, så pass på...
Legg inn en kommentar