Feel

For et par dager siden poppet det frem en tanke i hodet mitt. Når sant skal sies er den ikke ny, den har vært litt til og fra de siste par-tre årene, men på tirsdag kom den ihvertfall tilbake en liten tur. De som kjenner meg litt mer en "bare litt, lissom" har jeg sikkert prakket på denne tanken for lenge siden. Det den grunnleggende handler om, er eksistens som ren tankevirksomhet.

Som de fleste vet er hjernen et uhyre komplisert organ, og vi har vel et lite stykke igjen å gå før vi har klarlagt hvordan den faktisk fungerer. Det er greit nok i seg selv at den opererer med elektriske impulser, men det er vanskelig å forklare hvordan man kan definere f. eks. følelser ut fra det. Uansett, hjernen er utrolig kompleks, og med en fantastisk evne til å kunne lagre og hente frem informasjon. Samt frembringe ny informasjon, f. eks. i form av nytenking og idèer. Og det er her jeg begynner å komme til poenget mitt; hvor mye er det mulig for hjernen vår å narre oss?

Tenk deg all den informasjonen du klarer å frembringe i f. eks ektreme tilfeller av stress. I løpet av brøkdelen av et sekund har du klart å se for deg et utfall av en gitt situasjon, samt hvilke forskjellige muligheter du har. Folk har fortalt om nær døden opplevelser der livet har passert i revy forn øynene deres. Hva hvis vi snur problemstillingen?

Nå skjønner du sikkert mindre, noen skjønner kanskje hvor jeg vil; Tenk deg en stressituasjon der du faktisk omkommer. Hva om hjernen i brøkdelen av et sekund før du parkerte tøflene for siste gang konstruerte en falsk fremtid fremover i tiden, isteden for å gjengi fortiden? Noe som tilseier at en er et produkt av sin egen tankevirksomhet, og at en har levd resten av livet allerede før man er klinisk død.

Dette er jo selvfølgelig kun en teori basert på absolutt ingenting, helt fra mitt eget hode, men duverden så stilig det hadde vært dersom kun en brøkdel hadde stemt. Da hadde man i det miste visst at man hadde tid igjen. Carpe Diem