Somewhere in time

Håhå! Da var vi tilbake på nett! Til dere som lurte på bloggoppdateringer kan jeg nevne at telefonlinjen inn til huset gikk salig føyken da underskrevne ikke nappet ut stikkontakten til de trådløse telefonene da tordenværet kom (Trådløst burde da si deg selv! Man skal da ikke måtte nappe ut noen kontakter da!), men isteden satt seg ut på terrassen i hengen for å se på været. Og når man da er avhengig av et 56k modem blir oppdateringer litt vanskelig.

Det eneste som irriterer meg litt, er at jeg hadde tenkt til å skrive dette innlegget dagen før det smalt, men utsatte det med vilje for å kunne understreke nettopp det jeg vil frem til. Det å måtte utsette det i seks dager blir på en måte litt overkill, for tross alt, så god tid har jeg ikke.

Jeg har nemlig fundert en del på begrepet tid den siste tiden. Det virker hele tiden som om tiden går fra meg, og at jeg har dårlig tid hele tiden. Det er så mye som skulle vært gjort! Og det virker som det ikke bare gjelder meg. Uansett hvor jeg ser er det folk som skulle ha gjort noe de ikke har tid til, og det får meg til å lure på om vi egentlig har tid til å holde på med det vi gjør (Mener jeg leste et sted at dette kalles stress).

Tid er et menneskeskapt begrep, noe vi kan måle i sekunder og timer, og som også gjør det noe enklere å avtale forskjellige ting(Møter du meg når sola er 9 grader over midt på?). Prisen som imidlertidig ble betalt, var oppgivelsen av ren eksistens. Isteden for å være, ble vi nå slynget inn i en målbar eksistens som blir målt i dager og år. Derfor irriterer det meg stort å se folk som er på ferie, stresse etter måleapparatet de har på håndleddet, isteden for å gjøre det de vil når de vil det. Legg bort klokken, den stikker ikke av! Og her kommer vi til poenget mitt; Når alt kommer til alt, har vi vel ikke noe annet enn god tid? Da tiden ble oppfunnet, ble den i samme sekund (Hahah, tidenes (Igjen!) ordspill!) det eneste fenomenet som ikke har en ende.

Så, min oppfordring blir til dere alle å legge fra dere klokken og mobilen, ta med dere en god bok og en flaske iste (eventuelt saft eller vann), sett deg i en park eller i hagen, og kjenn hvor god tid du egentlig har. Helt til du finner ut at du egentlig skulle vært på jobb for 22 minutter siden. Men, ta det med ro, det er stress nok til alle!

Wish You Were Here

Parallelle universer er noe som har gnaget meg heftig på hjernebarken mang en natt tidligere, og jeg trodde at jeg hadde gjort meg ferdig med analysen av dette (Akk, så ung, så naiv), da Ane, en god venninne av meg, pustet nytt liv i problematikken. Hva hvis det faktisk finnes mange parallelle universer i flere plan, slik at vi ikke får en matematisk likhet uten tilfeldigheter som dreier rundt et sentrum (slik Lotte og jeg diskuterte), men mer som et høydehus med flere etasjer.

Det er da det begynner å bli spennende, for slik jeg ser det, finnes det da ikke noe annet enn nettopp tilfeldigheter. Det betyr igjen at man har et tilnærmet uendelig tall på antall muligheter og utfall på enhver situasjon. Og dette er kun på et plan. Dersom man tar med de andre universene som går parallellt, vil man da i løpet av et liv få alle mulige utfall av alle mulige situasjoner. (Og det tallet gidder jeg ikke å begynne å regne på, ettersom matte gjør alt for å kunne ydmyke meg. Men jeg vedder at tallet blir veldig stort og har noe med 42 å gjøre!)

Oioi! Dette er ting jeg kan engasjere meg ihjel over! Jeg satt faktisk ved tastaturet og ristet litt nå (Dere som kjenenr meg vet hva slags risting jeg mener). Tror det snek seg inn et lite hjerteinfarkt (Eller slag; hva er mest positivt?)

Det kan forsåvidt nevnes at jeg lever med både lykkerus og dyp depresjon om dagen. På den ene siden har vi bortgangen til Pink Floyd-legenden Syd Barrett, noe som gikk ganske hardt inn på meg. På den andre siden har Pink Floyd's P.U.L.S.E. blitt sluppet på DVD; En utgivelse jeg har ventet på i seks (6) år! Når jeg tenker meg om kan jo disse to kombineres med at jeg setter på P.U.L.S.E. DVD nr. 1, spor 1, Shine On You Crazy Diamond, mens jeg feller en tåre eller to.

Well you wore out your welcome with random precision, rode on the steel breeze

Come on you raver, you seer of visions

Come on you painter, you piper, you prisoner

And Shine

Roger Keith "Syd" Barrett

January 6, 1946

July 7, 2006

Skyldig til det motsatte er bevist

Noen dager er bare feil. Det som er så merkelig med disse dagene er at du merker det så fort du har fått åpnet øynene og plantet ei tå på det teppebelagte gulvet på soverommet ditt. Og det å rette opp en slik dag er plent umulig. Jeg hadde en slik dag på jobben for noen dager siden, og sjeldent har jeg hatt innom like mange bedritne kunder på en dag (Det virket ihvertfall sånn), og disse idiotene gjør ihvertfall ikke dagen din noe bedre.

Men så kom det inn en liten gutt, ca. 10 år, sammen med moren sin, og de bestilte en softis. Vanlig rutine er da først å spørre om de vil ha den i kjeks eller beger, og dette ble kjapt besvart med kjeks. Så spurte Vibeke, den ene jobbkollegaen min, om de ville ha strø på. Vi har fire forskjellige typer, jordbær, nøttekrokan, sjokolade og tutti-frutti. Moren ser ned på gutten og spør "Simen, hvilken vil du ha?" Gutten stod som fjetret i sin egen verden, og ga det mest fantastiske svaret på noe spørsmål jeg hørte den dagen: "Jeg tar alle sammen jeg!"

Og jeg kan jo forsåvidt nevne at jeg i et kjedelig øyeblikk fant en måte å bryte meg inn på jobben uten å bli tatt, og jeg syntes dette var så genialt at jeg bestemte meg for å fortelle det til sjefen min, noe som var en ikke fullt så genial idè (Sjefen min er ei lett nevrotisk og anterert dame i sine beste år, med blodtrykk som burde vært mye lavere enn hva det er). Det hele endte med mye skrik for lite spilt melk, og når alt kommer til stykket blir ikke bjørnen skutt før skinnet er semsket; kort fortalt ble hun rasende på meg. Og jeg lover dere, dette er ikke tilfeldig. Det er alltid jeg som får skylden, uansett hva det er og gjelder. Den dagen 3. verdenskrig bryter ut, og man skal finne syndebukken som startet hele smørja, da kan dere ta dere en bolle på at Andreas står først i køen!