Feel

For et par dager siden poppet det frem en tanke i hodet mitt. Når sant skal sies er den ikke ny, den har vært litt til og fra de siste par-tre årene, men på tirsdag kom den ihvertfall tilbake en liten tur. De som kjenner meg litt mer en "bare litt, lissom" har jeg sikkert prakket på denne tanken for lenge siden. Det den grunnleggende handler om, er eksistens som ren tankevirksomhet.

Som de fleste vet er hjernen et uhyre komplisert organ, og vi har vel et lite stykke igjen å gå før vi har klarlagt hvordan den faktisk fungerer. Det er greit nok i seg selv at den opererer med elektriske impulser, men det er vanskelig å forklare hvordan man kan definere f. eks. følelser ut fra det. Uansett, hjernen er utrolig kompleks, og med en fantastisk evne til å kunne lagre og hente frem informasjon. Samt frembringe ny informasjon, f. eks. i form av nytenking og idèer. Og det er her jeg begynner å komme til poenget mitt; hvor mye er det mulig for hjernen vår å narre oss?

Tenk deg all den informasjonen du klarer å frembringe i f. eks ektreme tilfeller av stress. I løpet av brøkdelen av et sekund har du klart å se for deg et utfall av en gitt situasjon, samt hvilke forskjellige muligheter du har. Folk har fortalt om nær døden opplevelser der livet har passert i revy forn øynene deres. Hva hvis vi snur problemstillingen?

Nå skjønner du sikkert mindre, noen skjønner kanskje hvor jeg vil; Tenk deg en stressituasjon der du faktisk omkommer. Hva om hjernen i brøkdelen av et sekund før du parkerte tøflene for siste gang konstruerte en falsk fremtid fremover i tiden, isteden for å gjengi fortiden? Noe som tilseier at en er et produkt av sin egen tankevirksomhet, og at en har levd resten av livet allerede før man er klinisk død.

Dette er jo selvfølgelig kun en teori basert på absolutt ingenting, helt fra mitt eget hode, men duverden så stilig det hadde vært dersom kun en brøkdel hadde stemt. Da hadde man i det miste visst at man hadde tid igjen. Carpe Diem

Nice to meet you, anyway

Argh! Noen ting irriterer meg litt. Andre ting irriterer meg mye. Enkelt ting irriterer meg noe helt fantastisk. Og det er en ting jeg har gått og irritert meg helt fantastisk over i det siste (ellers går jeg og irriterer meg over ting stort sett hele tiden), og jeg vet det er en klisjè: Lissom.

Åh, jeg hater det ordet så intenst at det er til å bli dårlig av! Eller, ordet i seg selv er ikke så ille, men folk som bruker lissom fire ganger i EN setning (Lissom, hvilke bøker er det lissom meningen at vi skal ha da lissom? (Okay, vet det bare ble tre, men drit i det! Du fatter poenget!)) er et godt stykke opp på listen min over hvilke folk som skulle vært i en og annen arbeidsleir litt lenger ned i europa.

Det samme gjelder forsåvidt for folk som misbruker ordet asså også. Eller en kombinasjon av de to ordene i en og samme setning. Jeg tror det er på tide at noen går aktivt inn for å luke ut disse utingene i det norske språket! Jeg stemmer for at vi holder offentlige uthengelser med sjeldsordkasting og rulling i tjære og fjær, før vi kaster de på vannet for å se om de synker. Flyter de, har vi reddet de fra et snevert ordforråd, og de kan begynne å bygge seg opp igjen som fullverdige brukere av det norske språk.
Synker de, har vi driti oss ut.

Brain Damage

Hei! Nå er det en stund siden forrige post (den som kom i natt var egentlig Lottes utspill, men jeg syntes det var så bra!), så nå skal jeg gjøre et ærlig forsøk på å oppdatere!

Siden sist har det skjedd en hel del; jeg har blant annet flyttet oppover til Trondheim og blitt trønder (Venner og bekjente;Det er bare å venne seg til 'tjøle luggumt', 'sjø' og 'mærsomt varmt'. Trønderbart er også underveis) Ellers kan jeg vel fortelle at jeg har, etter varsom omtanke, valgt å merke meg for livet. Kjempefint!

Nye, spennende og noget hjernebarkpirrende tanker er også snart å finne på siden, men etter panikksøking etter hybel to uker før skolestart fordi man alltid er treig i avtrekket, er hjernekapasiteten på et lavpunkt. Når man risikerer å måtte bo i telt et skoleår, gjør det noe med en.

Men som sagt, vi er på bedringens vei. Etter en flere timers lang samtale med Lotte på Samfundet i går, formelig kjenner jeg hjernen svulme tilbake mot nye høyder.

Blir bra det her, sjø!

Sjå'på hær, ja!

I dag fant jeg et støvkorn. Det var fint. Takk for meg.



So simple, so fragile, so ingenius.