Det er noen ganger jeg lurer på om det har klikka fullstendig for meg. Ikke på grunn av avsporinger og syke tanker, men på grunn av ting jeg gjør. Og mange ganger gjør jeg disse tingene helt uten å tenke over det, og uten noen for for fremprovosering.
Her om dagen stod jeg på kjøkkenet, og hadde nettopp smurt ferdig noen brødskiver, og jeg snur meg mot oppvaskmaskinen for å sette inn smørkniven (som jeg ironisk nok hadde brukt til å smøre potetsalat på skiven med), da jeg plutselig dro over til flytende Grimstad-dialekt.
Og nå tenker sikkert du; Joda, Grimstad-dialekt i seg selv er ille nok, men å kalle det for klikk, er vel å ta i en del (noe Andreas gjør endel). Og jeg er enig med deg. Det hadde vært noe i overkant å kalle det for klikk. Men vi er ikke ferdige ennå, er vi vel?
Jeg begynte å messe litt, som foran en stor forsamling, og jeg mener at jeg sa noe som: Jada, så sånn e det. Nå skal dere få se eit forrykandes show her, og om e konne få ein frivillig frå publikum opp på scena, så e vi snart igang.
Åh, det hadde jeg jo nesten glemt å fortelle: Jeg var alene hjemme den dagen! Ingen i huset, bare meg! Skjønner du hvor jeg vil hen ennå?
Men vent, det kommer mer!
Opp fra "salen" kommer nemlig "Per", en svensk 7 årig gutt fra Stockholm (med Gemtlands-dialekt, forstås!), og som begynner å krangle med karen fra Grimstad, fordi han mener han er for ung.
Slik stod jeg i sikkert 5 minutter, med to personligheter som jeg hoppet effektivt imellom mens de kranglet, før jeg oppdaget hva det var jeg drev med. Og det er ikke mange ganger jeg har lurt på om noen har sett meg, slik at jeg eventuelt kan forvente meg en tvangsinnleggelse i ferieleiligheten min på Gaustad, men dette var en av de øyeblikkene. Og tanke nummer 2. kom vel omtrent samtidig med den paniske og lett nervøse latteren:"Nå har du fått et drypp, Andreas. Du har blitt loco." Deretter la jeg pent fra meg smørkniven (den med potetsalat på), tok en asjett ut fra skapet, før jeg satt meg i stuen og trøstespiste.
"Dersom du tror du er i ferd med å bli gal, er det ikke noe i veien med deg, for de som virkelig er gale tror at de stadig blir bedre". Jeg husker ikke hvem som sa det, men dersom jeg en dag skulle bli bedre, vær snill og lei meg i retning Gautad eller Lier. På forhånd takk!
onsdag, mai 31, 2006
mandag, mai 29, 2006
Hrmph...
Jaja, vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Jeg skal prøve å bli flinkere til å oppdatere bloggen min. Nå er det strengt talt for lenge siden det skjedde, og det blir stadig vanskeligere å finne ting jeg kan skylde på for at det ikke blir gjort (research er brukt, og jeg tviler på at skrivekrampe eller hjerneteppe blir tatt for god fisk).
Uansett, unnskyldninger får ingenting gjort, og når jeg vet at enkelte vet at jeg har for mye fritid om dagen, og følgende personer begynner å klage over at jeg ikke oppdaterer bloggen min like hyppig som visse andre prakteksempler (Ja, kristin, den her er myntet på deg), så må tiltak iverksettes!
Må først og fremst bare fortelle at jeg har det oppriktig kjipt etter at jeg sluttet på skolen, og at jeg ikke ante at det gikk an å ha det fysisk vondt av savn. Men, ting blir vel bedre etterhvert, og man har da ting å se frem til. Gleder meg masse til Skottland-tur i juni sammen med gamle kjente, og vi må jo prøve å få presset inn et besøk til Skjærgårds-festivalen også.
Ellers kan det vel nevnes at det ikke har vært sunt for leveren min at vi den 13. mai sluttet på en skole som hadde alkoholforbud, og dermed dyttet meg brutalt ut i et par fyllekuler som selv hardbarkede alkoholikere ville vært stolt av. Sjelden har uttrykket "Jeg skal aldri drikke igjen!" blitt så fort glemt og igjen hentet frem, og på dag nr. 2 sverger jeg på at leveren min gjorde et ærlig forsøk på å stikke av, før den høflig, men bestemt, ble lagt på sprit.
Seså, et stk. oppdatert blogg! Verre var det ikke! Allikevel klarte jeg elegant å gå rundt det bloggen min egentlig handler om; nemlig de syke tingene som presser seg frem i min noget mentalt ustabile hjerne. Menmen, det får vi ta en annen gang, nå skal jeg sette meg i sofaen, finne frem en kopp kaffe og en god bok, og forsvinne mentalt i noen timer. Tror jeg.
Uansett, unnskyldninger får ingenting gjort, og når jeg vet at enkelte vet at jeg har for mye fritid om dagen, og følgende personer begynner å klage over at jeg ikke oppdaterer bloggen min like hyppig som visse andre prakteksempler (Ja, kristin, den her er myntet på deg), så må tiltak iverksettes!
Må først og fremst bare fortelle at jeg har det oppriktig kjipt etter at jeg sluttet på skolen, og at jeg ikke ante at det gikk an å ha det fysisk vondt av savn. Men, ting blir vel bedre etterhvert, og man har da ting å se frem til. Gleder meg masse til Skottland-tur i juni sammen med gamle kjente, og vi må jo prøve å få presset inn et besøk til Skjærgårds-festivalen også.
Ellers kan det vel nevnes at det ikke har vært sunt for leveren min at vi den 13. mai sluttet på en skole som hadde alkoholforbud, og dermed dyttet meg brutalt ut i et par fyllekuler som selv hardbarkede alkoholikere ville vært stolt av. Sjelden har uttrykket "Jeg skal aldri drikke igjen!" blitt så fort glemt og igjen hentet frem, og på dag nr. 2 sverger jeg på at leveren min gjorde et ærlig forsøk på å stikke av, før den høflig, men bestemt, ble lagt på sprit.
Seså, et stk. oppdatert blogg! Verre var det ikke! Allikevel klarte jeg elegant å gå rundt det bloggen min egentlig handler om; nemlig de syke tingene som presser seg frem i min noget mentalt ustabile hjerne. Menmen, det får vi ta en annen gang, nå skal jeg sette meg i sofaen, finne frem en kopp kaffe og en god bok, og forsvinne mentalt i noen timer. Tror jeg.
tirsdag, mai 02, 2006
Dazed And Confused
Hei und hopp!
I det siste har jeg tenkt veldig mye. På veldig mange forskjellige ting. Ikke at jeg ikke gjør det til vanlig også, men i det siste har det ikke bare vært gjennomsnittsvekten av måker, og det faktum at humler ikke kan fly, som har surret mest rundt i mitt lille, skjøre hode.
Lørdag 22. april valgte en av de "gamle" kameratene mine å ta livet av seg. Vi gikk på samme skole i ni år, sparket fotball sammen, og han var en av de beste vennene jeg hadde frem til videregående, og da mistet vi mer eller mindre kontakten, bortsett fra at vi møtte på hverandre nå og da. Men det kom allikevel som et ganske kraftig slag i mellomgulvet når jeg fikk vite at han var borte. Engang pal, alltid pal
Så begynte jeg å tenke litt. Hvorfor i all verden ville han gjøre noe sånt? Jeg kan ikke forestille meg den desperasjonen og nedbruttheten man må føle for å ta et slikt valg. Og er det valget egentlig vårt til å ta? Ikke misforstå meg, jeg vil på ingen måte dømme han. Vi har alle fått tildelt en fri vilje og muligheten til å ta våre egne valg. Han tok sitt valg, og det var endelig.
Kondolerer til hele familien.
Noe annet jeg også har tenkt mye på, er mine egne valg. Eller heller frykten for å velge. At man gjør noe feil eller dumt. Livet er fullt av valg, og det er ikke alltid jeg klarer å skille de gode fra de dårlige. Dersom noen har en pent brukt brukermanual, er jeg derfor veldig interressert! Pris kan diskuteres over telefon.
I det siste har jeg tenkt veldig mye. På veldig mange forskjellige ting. Ikke at jeg ikke gjør det til vanlig også, men i det siste har det ikke bare vært gjennomsnittsvekten av måker, og det faktum at humler ikke kan fly, som har surret mest rundt i mitt lille, skjøre hode.
Lørdag 22. april valgte en av de "gamle" kameratene mine å ta livet av seg. Vi gikk på samme skole i ni år, sparket fotball sammen, og han var en av de beste vennene jeg hadde frem til videregående, og da mistet vi mer eller mindre kontakten, bortsett fra at vi møtte på hverandre nå og da. Men det kom allikevel som et ganske kraftig slag i mellomgulvet når jeg fikk vite at han var borte. Engang pal, alltid pal
Så begynte jeg å tenke litt. Hvorfor i all verden ville han gjøre noe sånt? Jeg kan ikke forestille meg den desperasjonen og nedbruttheten man må føle for å ta et slikt valg. Og er det valget egentlig vårt til å ta? Ikke misforstå meg, jeg vil på ingen måte dømme han. Vi har alle fått tildelt en fri vilje og muligheten til å ta våre egne valg. Han tok sitt valg, og det var endelig.
Kondolerer til hele familien.
Noe annet jeg også har tenkt mye på, er mine egne valg. Eller heller frykten for å velge. At man gjør noe feil eller dumt. Livet er fullt av valg, og det er ikke alltid jeg klarer å skille de gode fra de dårlige. Dersom noen har en pent brukt brukermanual, er jeg derfor veldig interressert! Pris kan diskuteres over telefon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
