Feels like I'm already flying

Klokka er to, jeg er trøtt, jeg har ordna pc'en, jeg vil ha mac, jeg har stått på hovedoppgaven min. HaHA!

God natt, sov godt og drøm søtt!

Åja, må huske på å eta mer!

Wollt Ihr Das Bett In Flammen Sehen?

Dersom jeg får tak i den soperjævelen av en horesønn som sørget for at pc'en min kræsjet slik at jeg mistet alt jeg hadde av dokumenter, bilder og diverse andre ting jeg hadde bruk for, gjennom å lage et datavirus, kan jeg føre opp overlagt drap på CV'en min!
Å realisere seg selv gjennom å lage et datavirus fordi du er forbanna over at faren din får ha seg mer enn deg, er en forbannet taper verdig!

Men ellers da dere! Her humper det og går! Og det min kjære søster sa om at jeg skulle "sette meg i senga og denge løs på madrassen" til jeg var tom for aggresjon, hjalp! Men det kostet meg en pute...

Why does my heart feel so bad

Idag vil jeg fortelle litt om mitt forhold til alkohol. Som jeg har skrevet i noen av de tidligere post'ene mine, har jeg en tendens til å drikke litt mye når jeg først drikker. Men her i Trondheim har jeg vært kjempeflink! Oioi, det har ikke vært en tur ut som jeg har havnet på den velkjente (og ikke videre flatterende) fylla.

På onsdag leverte jeg semesteroppgaven min, og dette syntes jeg selvfølgelig måtte feires på en anstendig måte. Etter en tur på Vinmonopolet, samt en snarvisitt innnom diverse andre butikker, hadde jeg de ingrediensene som syntes nødvendig. Forrett ble krepsehaler på fersk loff, med en dæsj majones og dill, mens hovedrett ble bakt potet med rømme, mais, revet ost og pølsebiter. Akkompanert med en flaske Champagne Comte de Noiron (og jeg mener Champagne, ikke noe musserende skvip, men Champagne), fikk dette både meg og kjæreste i godt humør. Deretter bar det selvfølgelig ut på byen sammen med studievenner for videre feirning.

Nå skal det sies at jeg var flink; jeg drakk kun 4 halvlitere, men blandet med nesten en hel flaske Champagne, gjorde dette susen og litt til. Som kjent, vin og øl blir krøll. Problemet var jo ikke at jeg var full, men at jeg våknet reinkarnert som Adolf Hitler dagen derpå. Når man våkner med en dinosaurutslettende hodepine, samt at man ikke kan drikke vann, fordi det kommer opp igjen, har du i utgangspunktet ikke en god dag. Når du i tillegg må rope på elgen i den store, hvite telefonen uten å ha fått i deg noe, slik at det bare kommer galle, er grunnlaget for en drittdag lagt. Når man ligger fyllesjuk med dødsangst, det er da man vet at man ikke skal drikke igjen!

Men det hindret ikke ost- og vinkveld i går allikevel!

Hey, I can drive!

Da var hovedoppgaven i boks! 
Det skal sies at mitt sosiale liv har lidd den siste tiden; det kan virke 
som om jeg i min jakt på skjulte identitetsdannende relasjoner i hverdagen, 
ble så oppslukt i emnet, at alt annet regelrett forsvant. Nå deriomot, føler 
jeg meg atter en gang som en oppegående og fri... Nuvel, frisk er jeg vel ikke, 
men oppegående ihvertfall!
Et eksempel på min bortkommenhet kan jeg ta i et eksempel fra en episode 
igår: Mens jeg stod på badet kl. 7 på morgningen, tenkte jeg at jeg 
skulle ta å skrape vekk litt hår fra ansiktet.
Jeg tok frem boksen (burk på svenks, eller noe lignende) med barberskum, og mens jeg elegant presset inn så det kom 
fiffig skum ut, gled jeg inn i mi egen verden.
Det er ikke hver morgen jeg har stått med en hel boks barberskum 
i handa, men det er egentlig ganske artig, og frister litt
 til gjentakelse!

Hepp! 

Have a cigar

Her om dagen, etter at jeg kom ut fra badet og skulle inn på kjøkkenet, løp jeg rett i veggen.

Det er sånt som skjer det...

A whiter shade of pale

Hoy! Long time, no see!

Det er ikke hver dag jeg står opp med et smil rundt ørene (Ørene?! Det ble fryktelig feil, men temmelig morsomt!), det skal sies! Jeg er vel ganske enkelt sagt morragretten av meg, og er i særegen art et B-menneske av rang. Skjønt, det er unntaket som bekrefter regelen, og idag våknet jeg med et smil rundt munnen. Delvis på grunn av at jeg hadde en knallbra dag i går, og delvis fordi jeg satser på en knallbra dag i dag, og så med bloggoppdatering da gitt!

Beklager dårlig oppdateringsfrekvens etter en liten periode der jeg klarte å kjøre et nogenlunde greit løp, men som med alle de andre dårlige vanene mine greide jeg heldigvis å luke ut dette! Man skal da ikke bli tatt som en ordentlig blogger, skal man vel? Men fra spøk til alvor; Det har vært travelt i det siste. Mye å gjøre på universitetet, Ex. Phil oppgaver må skrives og pensumlister skal forbannes opp og ned. I tillegg er det forventet at man skal klare å ha et nogenlunde greit sosialt liv på siden.

Til nå har det gått overraskende greit; jeg har fått lest mesteparten av pensum, jeg blir ferdig med Ex. Phil-oppgave 1 idag, jeg har fått meg mange venner, en kjæreste og en menighet. I det store og hele har jeg sabla mye å smile for, så hvorfor ikke... Idag skeier jeg fullstendig ut, people!

Jeg skulle ønske jeg kunne blitt ferdig med å tenke på tid, men etter at jeg skrev om tidsklemma i sommer en gang, har jeg gått rundt og kjernet på dette, noe som er temmelig irriterende(man har da andre ting å bruke den lille hjernekapasiteten sin på, har man ikke?) . Men hva hvis det er sånn at man har et relativt syn på tid, og at alle oppfatter tid på en forskjellig måte, selv om det er fastsatt en målestokk på det. Et sekund er et sekund, og kan aldri bli noe annet enn det, men hva om oppfatningen vår om et sekund er forskjellig?

Blir da et døgn det samme for alle? Et år? Og hvordan kan tidsoppfatningen vår forandres gjennom alder? Vi har et annet syn på tid når vi er tre i forhold til når vi er seksti, er det utelukkende fordi vi har en annen evne til å reflektere over ting? Og hva med et evighetsperspektiv? Dersom man har en religion, som kristendommen, der man tar utgangspunkt i et evig liv etter døden, kan tidsoppfatningen være den samme da? Er det fortsatt en ramme rundt begrepet tid, eller blir det en annen målestokk der man ikke lengre tar utgangspunkt i sekunder og år? Eller er dette også relativt?

Men hey! Tid har vi nok av! Kanskje noen har litt for mye tid (sånn mange kanskje tenker om meg akkurat nå), men uansett blir det relativt syn på det! Haha! Men dere, ha en fortsatt god dag!

Feel

For et par dager siden poppet det frem en tanke i hodet mitt. Når sant skal sies er den ikke ny, den har vært litt til og fra de siste par-tre årene, men på tirsdag kom den ihvertfall tilbake en liten tur. De som kjenner meg litt mer en "bare litt, lissom" har jeg sikkert prakket på denne tanken for lenge siden. Det den grunnleggende handler om, er eksistens som ren tankevirksomhet.

Som de fleste vet er hjernen et uhyre komplisert organ, og vi har vel et lite stykke igjen å gå før vi har klarlagt hvordan den faktisk fungerer. Det er greit nok i seg selv at den opererer med elektriske impulser, men det er vanskelig å forklare hvordan man kan definere f. eks. følelser ut fra det. Uansett, hjernen er utrolig kompleks, og med en fantastisk evne til å kunne lagre og hente frem informasjon. Samt frembringe ny informasjon, f. eks. i form av nytenking og idèer. Og det er her jeg begynner å komme til poenget mitt; hvor mye er det mulig for hjernen vår å narre oss?

Tenk deg all den informasjonen du klarer å frembringe i f. eks ektreme tilfeller av stress. I løpet av brøkdelen av et sekund har du klart å se for deg et utfall av en gitt situasjon, samt hvilke forskjellige muligheter du har. Folk har fortalt om nær døden opplevelser der livet har passert i revy forn øynene deres. Hva hvis vi snur problemstillingen?

Nå skjønner du sikkert mindre, noen skjønner kanskje hvor jeg vil; Tenk deg en stressituasjon der du faktisk omkommer. Hva om hjernen i brøkdelen av et sekund før du parkerte tøflene for siste gang konstruerte en falsk fremtid fremover i tiden, isteden for å gjengi fortiden? Noe som tilseier at en er et produkt av sin egen tankevirksomhet, og at en har levd resten av livet allerede før man er klinisk død.

Dette er jo selvfølgelig kun en teori basert på absolutt ingenting, helt fra mitt eget hode, men duverden så stilig det hadde vært dersom kun en brøkdel hadde stemt. Da hadde man i det miste visst at man hadde tid igjen. Carpe Diem

Nice to meet you, anyway

Argh! Noen ting irriterer meg litt. Andre ting irriterer meg mye. Enkelt ting irriterer meg noe helt fantastisk. Og det er en ting jeg har gått og irritert meg helt fantastisk over i det siste (ellers går jeg og irriterer meg over ting stort sett hele tiden), og jeg vet det er en klisjè: Lissom.

Åh, jeg hater det ordet så intenst at det er til å bli dårlig av! Eller, ordet i seg selv er ikke så ille, men folk som bruker lissom fire ganger i EN setning (Lissom, hvilke bøker er det lissom meningen at vi skal ha da lissom? (Okay, vet det bare ble tre, men drit i det! Du fatter poenget!)) er et godt stykke opp på listen min over hvilke folk som skulle vært i en og annen arbeidsleir litt lenger ned i europa.

Det samme gjelder forsåvidt for folk som misbruker ordet asså også. Eller en kombinasjon av de to ordene i en og samme setning. Jeg tror det er på tide at noen går aktivt inn for å luke ut disse utingene i det norske språket! Jeg stemmer for at vi holder offentlige uthengelser med sjeldsordkasting og rulling i tjære og fjær, før vi kaster de på vannet for å se om de synker. Flyter de, har vi reddet de fra et snevert ordforråd, og de kan begynne å bygge seg opp igjen som fullverdige brukere av det norske språk.
Synker de, har vi driti oss ut.

Brain Damage

Hei! Nå er det en stund siden forrige post (den som kom i natt var egentlig Lottes utspill, men jeg syntes det var så bra!), så nå skal jeg gjøre et ærlig forsøk på å oppdatere!

Siden sist har det skjedd en hel del; jeg har blant annet flyttet oppover til Trondheim og blitt trønder (Venner og bekjente;Det er bare å venne seg til 'tjøle luggumt', 'sjø' og 'mærsomt varmt'. Trønderbart er også underveis) Ellers kan jeg vel fortelle at jeg har, etter varsom omtanke, valgt å merke meg for livet. Kjempefint!

Nye, spennende og noget hjernebarkpirrende tanker er også snart å finne på siden, men etter panikksøking etter hybel to uker før skolestart fordi man alltid er treig i avtrekket, er hjernekapasiteten på et lavpunkt. Når man risikerer å måtte bo i telt et skoleår, gjør det noe med en.

Men som sagt, vi er på bedringens vei. Etter en flere timers lang samtale med Lotte på Samfundet i går, formelig kjenner jeg hjernen svulme tilbake mot nye høyder.

Blir bra det her, sjø!

Sjå'på hær, ja!

I dag fant jeg et støvkorn. Det var fint. Takk for meg.



So simple, so fragile, so ingenius.

Somewhere in time

Håhå! Da var vi tilbake på nett! Til dere som lurte på bloggoppdateringer kan jeg nevne at telefonlinjen inn til huset gikk salig føyken da underskrevne ikke nappet ut stikkontakten til de trådløse telefonene da tordenværet kom (Trådløst burde da si deg selv! Man skal da ikke måtte nappe ut noen kontakter da!), men isteden satt seg ut på terrassen i hengen for å se på været. Og når man da er avhengig av et 56k modem blir oppdateringer litt vanskelig.

Det eneste som irriterer meg litt, er at jeg hadde tenkt til å skrive dette innlegget dagen før det smalt, men utsatte det med vilje for å kunne understreke nettopp det jeg vil frem til. Det å måtte utsette det i seks dager blir på en måte litt overkill, for tross alt, så god tid har jeg ikke.

Jeg har nemlig fundert en del på begrepet tid den siste tiden. Det virker hele tiden som om tiden går fra meg, og at jeg har dårlig tid hele tiden. Det er så mye som skulle vært gjort! Og det virker som det ikke bare gjelder meg. Uansett hvor jeg ser er det folk som skulle ha gjort noe de ikke har tid til, og det får meg til å lure på om vi egentlig har tid til å holde på med det vi gjør (Mener jeg leste et sted at dette kalles stress).

Tid er et menneskeskapt begrep, noe vi kan måle i sekunder og timer, og som også gjør det noe enklere å avtale forskjellige ting(Møter du meg når sola er 9 grader over midt på?). Prisen som imidlertidig ble betalt, var oppgivelsen av ren eksistens. Isteden for å være, ble vi nå slynget inn i en målbar eksistens som blir målt i dager og år. Derfor irriterer det meg stort å se folk som er på ferie, stresse etter måleapparatet de har på håndleddet, isteden for å gjøre det de vil når de vil det. Legg bort klokken, den stikker ikke av! Og her kommer vi til poenget mitt; Når alt kommer til alt, har vi vel ikke noe annet enn god tid? Da tiden ble oppfunnet, ble den i samme sekund (Hahah, tidenes (Igjen!) ordspill!) det eneste fenomenet som ikke har en ende.

Så, min oppfordring blir til dere alle å legge fra dere klokken og mobilen, ta med dere en god bok og en flaske iste (eventuelt saft eller vann), sett deg i en park eller i hagen, og kjenn hvor god tid du egentlig har. Helt til du finner ut at du egentlig skulle vært på jobb for 22 minutter siden. Men, ta det med ro, det er stress nok til alle!

Wish You Were Here

Parallelle universer er noe som har gnaget meg heftig på hjernebarken mang en natt tidligere, og jeg trodde at jeg hadde gjort meg ferdig med analysen av dette (Akk, så ung, så naiv), da Ane, en god venninne av meg, pustet nytt liv i problematikken. Hva hvis det faktisk finnes mange parallelle universer i flere plan, slik at vi ikke får en matematisk likhet uten tilfeldigheter som dreier rundt et sentrum (slik Lotte og jeg diskuterte), men mer som et høydehus med flere etasjer.

Det er da det begynner å bli spennende, for slik jeg ser det, finnes det da ikke noe annet enn nettopp tilfeldigheter. Det betyr igjen at man har et tilnærmet uendelig tall på antall muligheter og utfall på enhver situasjon. Og dette er kun på et plan. Dersom man tar med de andre universene som går parallellt, vil man da i løpet av et liv få alle mulige utfall av alle mulige situasjoner. (Og det tallet gidder jeg ikke å begynne å regne på, ettersom matte gjør alt for å kunne ydmyke meg. Men jeg vedder at tallet blir veldig stort og har noe med 42 å gjøre!)

Oioi! Dette er ting jeg kan engasjere meg ihjel over! Jeg satt faktisk ved tastaturet og ristet litt nå (Dere som kjenenr meg vet hva slags risting jeg mener). Tror det snek seg inn et lite hjerteinfarkt (Eller slag; hva er mest positivt?)

Det kan forsåvidt nevnes at jeg lever med både lykkerus og dyp depresjon om dagen. På den ene siden har vi bortgangen til Pink Floyd-legenden Syd Barrett, noe som gikk ganske hardt inn på meg. På den andre siden har Pink Floyd's P.U.L.S.E. blitt sluppet på DVD; En utgivelse jeg har ventet på i seks (6) år! Når jeg tenker meg om kan jo disse to kombineres med at jeg setter på P.U.L.S.E. DVD nr. 1, spor 1, Shine On You Crazy Diamond, mens jeg feller en tåre eller to.

Well you wore out your welcome with random precision, rode on the steel breeze

Come on you raver, you seer of visions

Come on you painter, you piper, you prisoner

And Shine

Roger Keith "Syd" Barrett

January 6, 1946

July 7, 2006

Skyldig til det motsatte er bevist

Noen dager er bare feil. Det som er så merkelig med disse dagene er at du merker det så fort du har fått åpnet øynene og plantet ei tå på det teppebelagte gulvet på soverommet ditt. Og det å rette opp en slik dag er plent umulig. Jeg hadde en slik dag på jobben for noen dager siden, og sjeldent har jeg hatt innom like mange bedritne kunder på en dag (Det virket ihvertfall sånn), og disse idiotene gjør ihvertfall ikke dagen din noe bedre.

Men så kom det inn en liten gutt, ca. 10 år, sammen med moren sin, og de bestilte en softis. Vanlig rutine er da først å spørre om de vil ha den i kjeks eller beger, og dette ble kjapt besvart med kjeks. Så spurte Vibeke, den ene jobbkollegaen min, om de ville ha strø på. Vi har fire forskjellige typer, jordbær, nøttekrokan, sjokolade og tutti-frutti. Moren ser ned på gutten og spør "Simen, hvilken vil du ha?" Gutten stod som fjetret i sin egen verden, og ga det mest fantastiske svaret på noe spørsmål jeg hørte den dagen: "Jeg tar alle sammen jeg!"

Og jeg kan jo forsåvidt nevne at jeg i et kjedelig øyeblikk fant en måte å bryte meg inn på jobben uten å bli tatt, og jeg syntes dette var så genialt at jeg bestemte meg for å fortelle det til sjefen min, noe som var en ikke fullt så genial idè (Sjefen min er ei lett nevrotisk og anterert dame i sine beste år, med blodtrykk som burde vært mye lavere enn hva det er). Det hele endte med mye skrik for lite spilt melk, og når alt kommer til stykket blir ikke bjørnen skutt før skinnet er semsket; kort fortalt ble hun rasende på meg. Og jeg lover dere, dette er ikke tilfeldig. Det er alltid jeg som får skylden, uansett hva det er og gjelder. Den dagen 3. verdenskrig bryter ut, og man skal finne syndebukken som startet hele smørja, da kan dere ta dere en bolle på at Andreas står først i køen!

...and now to something completely different

Det skal ganske mye til for å kjede meg, det er ikke til å stikke under en stol. Allikevel hender det at jeg kjeder meg så mye at taktfaste støt med høy ampèrstyrke mot testiklene høres ut som en halvveis god idè (Og som kjent har man det ikke mer morsomt enn man gjør det til selv).

Når sant skal sies har jeg ikke prøvd ut tidsfordrivet ovenfor, men noe som stort sett popper opp og frem når jeg kjeder meg er noe totalt unyttig jeg kan. Og jeg snakker ikke om at jeg faktisk vet gjennomsnittsavstanden fra Månen til Tellus (for det er det Jorden heter, tenk!), at jeg kan nevne alle albumene til Pink Floyd kronologisk, eller at jeg kan forklare hvordan GPS fungerer(noe kristin finner fullstendig uforståelig). Dette er totalt unyttige ting jeg vet, når jeg kjeder meg, finner jeg nye, totalt unyttige ting jeg kan.

Som idag når jeg stod på jobben; Jeg aner ikke hvorfor jeg kjedet meg, i hele dag har jeg vært i en nesten ekstatisk rus etter en god natt søvn med fantastiske drømmer, men ihvertfall poppet det opp en ny ting jeg kan.

tenketing publications proudly presents:

Unyttige ting Andreas kan, #11*: Si Trond, men med 'd' isteden for 'r', slik at det blir Tdond
(Korrekt uttalemåte skal da bli Tdedond)

Videre kan man leke seg litt med denne godbiten, for eksempel lage noe morsomt på rim:
Det er ikke det at jeg er dum, det er bare det at jeg heter Tdond

*(Dette var tallet jeg kom frem til når jeg telte over, men sverger på at det er mange flere)

Videre kan det nevnes at jeg i kjedsomhet har jobbet på en formel for å finne ut hvor stor vannsøyle du lager når du kaster stein i vannet, og jeg har med sikkerhet konkludert med at jeg aldri skal jobbe med noe som har med matematikk å gjøre. Brytningshastighet, vinkel, tyngde, masse, overflatespenning og tyngdekraft er ting det ikke er ment man skal regne på! Ferdig arbeid!

Nei, sier jeg!

Nå begynner jeg å bli dritlei å beklage for en dårlig oppdatert blogg, samt at jeg får dårlig samvittighet av å ikke gjøre det, så from here on promise I on tro und honor to oppdatere meine blogg frequently for å tilfredstille and muligens keep on noen of those som leser den. Shultz!

Selv om jeg naturlig nok fremstilles og oppfører meg eksemplarisk(man er da en herre), hender det at det løper en ikke så liten jævel inn i kroppen min, og tar over all kontroll i en kort (eller lengre) periode. De av dere som har sett dette noget sjeldne fenomenet fremtre i Anderas' skikkelse, fårstår naturlig nok at dette er et urgammelt instinkt som sparker inn. Bullshit, tenker nok sikkert mange nå, men jeg lover dere; Det er ikke noe jeg gjør bevisst.

Fredag den 23., St. Hans aften, dro jeg inn til Oslo for å møte Lotte, Rebekka, Nina og Sebastian, for hyggelig samvære på en nok så flott dag. Vi møttes klokken halv åtte på Karl Johan (Bjeccis guidet det til:"Vi står på Karl Johan ved solbrillene"), og strollet oppover gaten før vi endte opp på Egon hvor vi satt og pratet, lo og koste oss til klokken ble elleve. Da ruslet vi oppover Karl Johan igjen for å finne et passende sted for Sebastian å spise (Og det var også her den lille jævelen fant veien inn i mitt skjøre hode)

På Egertorget stoppet vi et lite øyeblikk foran 3 Brødre, og skravlet. Jeg stod med ryggen halvveis vendt mot Rebekka mens hun snakket, da det plutselig poppet inn i hodet mitt (Er det ikke på Karl Johan horene trekker?). Dette førte til at jeg, med en gang Rebekka er ferdig med å snakke, bråsnur meg mot henne og sier i en høy og lett påtatt irritert stemme: Nei, sier jeg! Jeg vil ikke kjøpe sex av deg!
Priceless! Uttrykket til Bjeccis og de som satt på 3 Brødre er nok noe som vil sitte fastspikret i hjernebarken min resten av livet.

Videre skal det sies at jeg forlot gjengen 23:40 for å ta bussen tilbake til min kjære søster som bor på Lilleaker, men endte etter en liten stund opp på Tonsenhagen etter å ha tatt buss nr. 32 feil vei. Taxi med natt- og helgetakst er ikke billig, men gode råd er dyre når siste buss er gått. Det var verdt det uansett!

Nå er det DU som er Liv Ullman!

Det er noen ganger jeg lurer på om det har klikka fullstendig for meg. Ikke på grunn av avsporinger og syke tanker, men på grunn av ting jeg gjør. Og mange ganger gjør jeg disse tingene helt uten å tenke over det, og uten noen for for fremprovosering.

Her om dagen stod jeg på kjøkkenet, og hadde nettopp smurt ferdig noen brødskiver, og jeg snur meg mot oppvaskmaskinen for å sette inn smørkniven (som jeg ironisk nok hadde brukt til å smøre potetsalat på skiven med), da jeg plutselig dro over til flytende Grimstad-dialekt.

Og nå tenker sikkert du; Joda, Grimstad-dialekt i seg selv er ille nok, men å kalle det for klikk, er vel å ta i en del (noe Andreas gjør endel). Og jeg er enig med deg. Det hadde vært noe i overkant å kalle det for klikk. Men vi er ikke ferdige ennå, er vi vel?

Jeg begynte å messe litt, som foran en stor forsamling, og jeg mener at jeg sa noe som: Jada, så sånn e det. Nå skal dere få se eit forrykandes show her, og om e konne få ein frivillig frå publikum opp på scena, så e vi snart igang.

Åh, det hadde jeg jo nesten glemt å fortelle: Jeg var alene hjemme den dagen! Ingen i huset, bare meg! Skjønner du hvor jeg vil hen ennå?
Men vent, det kommer mer!

Opp fra "salen" kommer nemlig "Per", en svensk 7 årig gutt fra Stockholm (med Gemtlands-dialekt, forstås!), og som begynner å krangle med karen fra Grimstad, fordi han mener han er for ung.

Slik stod jeg i sikkert 5 minutter, med to personligheter som jeg hoppet effektivt imellom mens de kranglet, før jeg oppdaget hva det var jeg drev med. Og det er ikke mange ganger jeg har lurt på om noen har sett meg, slik at jeg eventuelt kan forvente meg en tvangsinnleggelse i ferieleiligheten min på Gaustad, men dette var en av de øyeblikkene. Og tanke nummer 2. kom vel omtrent samtidig med den paniske og lett nervøse latteren:"Nå har du fått et drypp, Andreas. Du har blitt loco." Deretter la jeg pent fra meg smørkniven (den med potetsalat på), tok en asjett ut fra skapet, før jeg satt meg i stuen og trøstespiste.

"Dersom du tror du er i ferd med å bli gal, er det ikke noe i veien med deg, for de som virkelig er gale tror at de stadig blir bedre". Jeg husker ikke hvem som sa det, men dersom jeg en dag skulle bli bedre, vær snill og lei meg i retning Gautad eller Lier. På forhånd takk!

Hrmph...

Jaja, vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Jeg skal prøve å bli flinkere til å oppdatere bloggen min. Nå er det strengt talt for lenge siden det skjedde, og det blir stadig vanskeligere å finne ting jeg kan skylde på for at det ikke blir gjort (research er brukt, og jeg tviler på at skrivekrampe eller hjerneteppe blir tatt for god fisk).

Uansett, unnskyldninger får ingenting gjort, og når jeg vet at enkelte vet at jeg har for mye fritid om dagen, og følgende personer begynner å klage over at jeg ikke oppdaterer bloggen min like hyppig som visse andre prakteksempler (Ja, kristin, den her er myntet på deg), så må tiltak iverksettes!

Må først og fremst bare fortelle at jeg har det oppriktig kjipt etter at jeg sluttet på skolen, og at jeg ikke ante at det gikk an å ha det fysisk vondt av savn. Men, ting blir vel bedre etterhvert, og man har da ting å se frem til. Gleder meg masse til Skottland-tur i juni sammen med gamle kjente, og vi må jo prøve å få presset inn et besøk til Skjærgårds-festivalen også.

Ellers kan det vel nevnes at det ikke har vært sunt for leveren min at vi den 13. mai sluttet på en skole som hadde alkoholforbud, og dermed dyttet meg brutalt ut i et par fyllekuler som selv hardbarkede alkoholikere ville vært stolt av. Sjelden har uttrykket "Jeg skal aldri drikke igjen!" blitt så fort glemt og igjen hentet frem, og på dag nr. 2 sverger jeg på at leveren min gjorde et ærlig forsøk på å stikke av, før den høflig, men bestemt, ble lagt på sprit.

Seså, et stk. oppdatert blogg! Verre var det ikke! Allikevel klarte jeg elegant å gå rundt det bloggen min egentlig handler om; nemlig de syke tingene som presser seg frem i min noget mentalt ustabile hjerne. Menmen, det får vi ta en annen gang, nå skal jeg sette meg i sofaen, finne frem en kopp kaffe og en god bok, og forsvinne mentalt i noen timer. Tror jeg.

Dazed And Confused

Hei und hopp!

I det siste har jeg tenkt veldig mye. På veldig mange forskjellige ting. Ikke at jeg ikke gjør det til vanlig også, men i det siste har det ikke bare vært gjennomsnittsvekten av måker, og det faktum at humler ikke kan fly, som har surret mest rundt i mitt lille, skjøre hode.

Lørdag 22. april valgte en av de "gamle" kameratene mine å ta livet av seg. Vi gikk på samme skole i ni år, sparket fotball sammen, og han var en av de beste vennene jeg hadde frem til videregående, og da mistet vi mer eller mindre kontakten, bortsett fra at vi møtte på hverandre nå og da. Men det kom allikevel som et ganske kraftig slag i mellomgulvet når jeg fikk vite at han var borte. Engang pal, alltid pal

Så begynte jeg å tenke litt. Hvorfor i all verden ville han gjøre noe sånt? Jeg kan ikke forestille meg den desperasjonen og nedbruttheten man må føle for å ta et slikt valg. Og er det valget egentlig vårt til å ta? Ikke misforstå meg, jeg vil på ingen måte dømme han. Vi har alle fått tildelt en fri vilje og muligheten til å ta våre egne valg. Han tok sitt valg, og det var endelig.
Kondolerer til hele familien.

Noe annet jeg også har tenkt mye på, er mine egne valg. Eller heller frykten for å velge. At man gjør noe feil eller dumt. Livet er fullt av valg, og det er ikke alltid jeg klarer å skille de gode fra de dårlige. Dersom noen har en pent brukt brukermanual, er jeg derfor veldig interressert! Pris kan diskuteres over telefon.

Hvem? Jeg?!

I det siste har jeg gått rundt å tenkt på to ting (Og jeg kan godt gi de to skylden for at jeg ikke har postet noe nytt på så lang tid; Det er viktig med god research!): 1. Hvor utrolig lite det skal til for å få meg i godt humør. 2. Hvor utrolig lite det skal til for å spore meg av.

Tidligere har jeg ikke tenkt så mye over hvordan mitt eget humør har vært. Humør er liksom bare noe som er der, omtrent som en arm eller et bein. Eller andre ting man vanligvis ikke legger noe særlig merke til. Men så begynte jeg å tenke over humøret mitt, kall det et eksperiment, for å se hva som fikk meg god og blid. Og konklusjonen er like genial som... Okay, nå snakker jeg bare dritt. Sannheten er vel den at jeg ikke har snøring på hva som får meg i godt humør. Sånn egentlig. Det er så mye forskjellig man kan være i godt humør av på samme tid. Som når man f. eks. (Og til og med idioter skjønner jo at jeg snakker om ting som er dagsaktuelle for meg, for ellers hadde jeg ikke brukt det som eksempel, hadde jeg vel?) hører på god musikk i form av Pink Floyd, spiser sjokolade, tenker på at det faktisk hadde vært ganske bra dersom idioten som lagde "So rejoice" ble litt torturert. Eller hvis man ser den jenta man liker så godt smile det lure, gode smilet sitt, som knuser innvollene dine til en grøt av gode følelser, før de klekkes ut til en armè av sommerfugler. Sånne ting.

Og så var det dette med avsporing da. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en av, hvis ikke den beste, jeg vet om til å avsporer en samtale totalt. Og her snakker jeg ikke om å skifte samtaleemne fra te til kaffe. Her snakker vi fra skillet mellom buddhisme til nazisme. Og det verste med hele greia er at det ikke er en sjel som merker at jeg har gjort noe som helst før vi er på setning nr. 21, og en eller annen spør: Hva var det vi egentlig snakket om? Jeg skal gi dere et eksempel. Jeg og noen andre satt og snakket. Noen nevner at bilen er en ganske så lur oppfinnelse. Dette er jo i og for seg greit nok, men det er her det begynner å spore av: I løpet av de to neste setningene jeg sier, har jeg klart å snu samtalen, som handlet om bil og horvidt den var en genial oppfinnelse, til å handle om hvordan noen fant ut hvilke bær som var spiselige eller ikke! Det er hva jeg kaller en god avsporing!

Industrial Silence

Idag, da jeg satt på rommet mitt, la jeg plutselig merke til hvor stille det var rundt meg. (Kan ikke dra det så langt som til å si at jeg trodde jeg hadde blitt døv, men allikevel; stille var det.) Og det fikk meg til å tenke.

Først å fremst tenkte jeg på at stillhet ikke sniker seg innpå deg, den er ikke som bråk som gradvis bygger seg opp i styrke. Stillheten er plutselig bare der, uten at du på forhånd har merket at den var på vei. Men når den først er der, legger du garantert merke til den. Hver gang jeg sitter og gjør noe, og det blir helt stille, blir jeg med en gang oppmerksom på det. Hvis du tenker over det er den ganske fiffig det der. Du legger merke til at det ikke er noen lyd.

Stillhet er godt. I små, passelige doser. Som jeg skrev i innlegget på søndag: 3. Flaks jeg ikke ble døv! Jeg er uendelig takknemmelig for at jeg har hørselen min i god behold. Det er tre ting jeg ikke kan klare meg uten her i livet: 1. Familien min. 2. Vennene mine. 3. Hørselen min. Jeg kan si med 100% oppriktighet at jeg ikke kan tenke meg noe mer skremmende enn å miste hørselen. Men, hey!, har ikke tenkt til å miste den, ettersom det eneste nyttårsforsettet jeg hadde var: Fortsett å høre.

Men så var det noe jeg begynte å stusse litt på. Nettopp fordi det ikke var helt stille allikevel. Og så begynte jeg å tenke over om jeg kunne huske et eneste øyeblikk hvor jeg hadde hatt den ultimate stillheten, et eneste lite øyeblikk uten en lyd. Og det kunne jeg ikke. Jeg har aldri hørt stillhet som har vært komplett!

Du vet den lille summingen som du ikke helt klarer å plassere hvor kommer fra. Den blir ikke helt borte, og den kommer heller aldri til å bli det, ihvertfall ikke så lenge du har et strømnett i huset ditt. Rundt omkring oss har vi elektriske husholdningsartikler og hjelpemidler som spytter ut nesten umerkelig støy. Det nærmeste vi kommer den ultimate stillheten kan vel kalles Industrial Silence. Men jeg skal være fornøyd med den stillheten jeg har. Tross alt hører jeg.

Jeg har aldri hørt stillhet som har vært komplett. Men jeg har vært jævelig nær!

Panisk tenkning

Idag trodde jeg, et kort øyeblikk, at jeg var blitt blind. Og det førte jo til et hav av tanker.

Det er utrolig hvor fort hjernen din klarer å arbeide når slike situasjoner oppstår. Jeg er sikker på at på det ene sekundet jeg trodde at synsnerven min var endelig kaputt, et unevnelig antall tanker gjennom hodet mitt. Hvor gjennomtenkt de tankene du rekker å tenke i løpet av det ene sekundet er en helt annen ting.

Tenk deg at du går nedover en gate. Plutselig ser du opp, og oppdager at en komfyr er i ferd å treffe deg i hodet. (Drit i hvordan en komfyr kan komme fallende. Har du ikke fantasi nok til å skjønne at det var flyttekarene som ikke gadd å bære den 11 etasjer ned, og derfor lempet den elegant ut av vinduet, er det ditt problem!) Den første tanken er vil da som regel være "Åh, faen!", noe som oftest i tillegg også kommer i form av et verbalt utbrudd. Noe som er helt greit å tenke og si, siden du nettopp har oppdaget noe som mest sannsynelig vil ende livet ditt. Deretter begynner det å spore litt av: 2. Har jeg på meg matchende sokker? 3. Shit, jeg glemte å spyle ned toalettet i dag tidlig! 4. Helvete, nå får jeg ikke sett svigermor i helgen! 5. Nei! Jeg glemte jo å ta på meg sokker idag! 6. Hva er meningen med li... Ooooh... Keramisk topp...

Noen påstår at de har sett livet sitt passere i revy, og jeg kan ikke annet enn å bukke for den imponerende hjernekapasiteten dette må innebære. Personlig har jeg aldri hatt en revyopplevelse. Førstetanken, ja, men der slutter som regel det som er rasjonelt. Det kan virke som om hjernen bruker det den har av ressurser på denne førstetanken, og deretter bare spytter ut svada i et rasende tempo.

Som i dag, da jeg gikk inn på toalettet til kristin og Åsne. Jeg åpner døren, og idet jeg går inn må jeg ha blunket, for da jeg åpnet øynene var det stummende mørkt. I samme øyeblikk som jeg registrerte at det var mørkt, begynte tankene å spinne oppi hodet mitt med følgende utfall: 1. Fuck! Jeg har blitt blind, for faen! 2. Nå blir det vanskelig å legge syltetøy på brødskiva, ass! 3. Flaks jeg ikke ble døv! 4. Åssen ser jeg ut igj..... Midtveis ut i tanke nr. 4, oppdager jeg den tynne lysstripen fra døren i speilet på badet, åpner døren, slår på lyset og gjør mitt fornøde.

Ai, ai, ai....

Åh, hallo! Etter en hektisk førjulstid, og en jul med en orgie av mat, godteri og godt over 7 sorter kake, nyttårsaften med raketter, gratinerte poteter og et stykk rå kalkun, kom jeg plutselig på: "Faen, Andreas! Bloggen!! Du har glemt hele driten!" Deretter et ørlite panikkanfall for å miste noen av mine faste lesere, før jeg kom på at det er tilnærmet lik null mennesker som faktisk leser det jeg skriver. For hvem kan vel ha interesse av å lese om tanker som befinner seg i hodet mitt? Ikke vet jeg, men det kan umulig være mange.

Men tanker har jeg! Ikke noen tvil om det! Faktisk har jeg med god hjelp fra Lotte, en god venninne av meg, fått ødelagt mang en nattesøvn takket være hennes tanker som hun har fått innprentet i hodet mitt. Som f. eks. hatter, prosentutregning og ikke minst parallelle universer. (Jada, vet at de to første ikke er lett forståelige, men jeg skal forklare etter beste emne.)

Hattene er ganske lett å forklare, og den har egentlig en helt grei løsning. Vi snakket om at det måtte være vanskelig å finne igjen din egen hatt dersom du stod i en folkemengde og kastet den opp i luften samtidig sammen med alle rundt deg. (Se for deg avslutningsdagen på et amerikansk college.) Løsningen er jo grei: Merk hatten din med navn.

Så over til prosent: Hele greia startet vel med snakk om prevansjon og p-piller. De har vel en sikkerhet på 99,8%, eller noe i den duren. Ihvertfall, det betyr at du i løpet av 1000 seksuelle samkvem (Jada, kunne ha kalt det knull eller ligg også, men synes seksuelt samkvem er litt kult), har 2 potensielle usikrede samleier. Som i seg selv er ganske lite. Problemet er jo at man faen ikke vet når de to kommer! Er det etter 2, 736 eller 837 ganger? Hvorfor kan ikke legemiddelindustrien lage en p-pille der man får garantert: 100% usikkert hver femhundrede gang? Så kan man ganske enkelt bare hoppe over den gangen! Men neida, man må isteden gjette seg frem til når det er. Og spør meg ikke hvorfor vi begynte å diskutere temaet, for det er jeg ikke sikker på.

Så over til parallelle universer. Noe som gnager ordentlig på hjernebarken min. Tenk deg at det ikke finnes noen tilfeldigheter, og at alt kan regnes ut matematisk. Da betyr det at under Big Bang så vil all materien ha spredd seg like fort i alle retninger, og at på nøyaktig motsatt side av universet vil det være en jord nøyaktig lik vår. Dette er i og for seg greit nok, det som virkelig irriterer meg er 2 ting: 1. Dersom denne teorien stemmer, finnes ingen fri vilje. Alt er forhåndsbestemt, og kan ikke forandres på. 2. Uansett om vi hadde hatt teknologien til å møte oss selv, ville vi aldri kunne hatt en samtale med oss selv, fordi vi ville sagt det samme og stilt de samme spørsmålene.

Allikevel vil jeg ønske de få menneskene som finner veien til min lille, uverdige blogg et riktig godt nytt år, enten det er på denne jorden, eller på motsatt side av universet.