Jeg tenker for mye!

Ja, dere som kjenner meg som den jeg er, vet det; jeg tenker for mye...
Nå ville vel mange sagt: Hmm... Jeg trodde det å tenke var en meningsfyllt og viktig aktivitet. Og, joda, dere har rett! Til en viss grad. Det har vel noe med hva du tenker på. ..

Jeg tror Albert Einstein tenkte en del når han klekket ut relativitetsteorien, kanskje til og med litt for mye. Men der har du et eksempel på positiv og utviklende tankedrift som munner ut i et resultat som du kan si deg fornøyd med, noe man kan vise til og tenke: Hah! Der fikk dere! Prøv å klekke ut noe mer uforståelig enn denne ligningen, du! Du vet at en annen har gjort det bra når du tenker ved deg selv: Damn, jeg skjønner ikke en dritt, men det ser j**** bra ut!

Så tilbake til meg og min tankevirksomhet. Stort sett tenker jeg på filosofiske problemer som til tider både kan virke dristig og prøvende. Som hvorfor føler man en sinnsyk trang til å stikke en finger i øyet på sidemannen. Eller hvordan kommer druestenene seg inn i druene.

Slike tankerekker blir ikke tatt vel imot hos Gud og hvermann. Ihvertfall ikke når jeg begynner å spinne videre på det, og faktisk kommer fram til en konklusjon på problemet. Men det er enkelte sjeler som varmer opp hverdagen, noen som forstår.... Blandt disse to personene har vi kristin, som er en bauta i hverdagen min, med sin hurtige problemløsning og sine utradisjonelle og uredde konklusjoner.

Men til dere som mener jeg tenker for mye; Neste gang dere ser meg sitte urørlig, med et nesten umerkelig smil rundt munnen og ett glassaktig blikk, ikke forstyrr! Når jeg blir brutalt dratt ut av min fredelige skogsplass i tankenes innerste verden, og stilt spørsmålet Hva tenker du på?, hvem ville da ha løyet? Det hele ender som regel med et Du er sjuk!, samt et påfølgende Du tenker for mye!. Hvorfor spørre meg når de ikke vil høre det? Nei, la meg sitte i fred. Da får jeg tenkt ferdig, og dere aldri vite hva jeg tenkte. Det er en ordning jeg tror begge sider er godt tjent med!