mandag, desember 05, 2005

Hva gjør vi?

Idag har jeg fundert på en liten røver av et filosofisk spørsmål: Vår ekstensielle eksistens (populært kalt meningen med livet. (Når jeg tenker meg om vil nok nok kalle det det, ekstensiell eksistens blir vel som å si at rytteren red den ridende hesten))

Ihvertfall, jeg har tenkt på meningen med livet, og hva som kan sies å være viktig å få til/prestere på den tiden vi har til disposisjon. Da jeg gikk inn for denne tanken i dag morges, var jeg fast bestemt på å finne en konklusjon i løpet av dagen. Vel, det kan vel trygt sies at jeg i dag tidlig var enten: 1. Veldig opplagt og positivt innsilt eller: 2. Var dum nok til å ikke fatte omfanget av spørsmålet, eventuelt: 3. Ja, takk! Begge deler!

Det første som poppet inn i hjernen min da jeg begynte å tenke på dette emnet var, naturlig nok, hva gjør vi her? Overrasket over spørsmålet, begynte de små grå langsomt å sette sammen noe som kunne minne om et svar: Mennesker er, mer eller mindre, et virus som sprer seg og forpester oss selv, i god tro om at det vi gjør er meningsfylt og betydningsrikt. Vi slår oss ned et sted, helt til alle naturressurser er brukt opp, før vi flytter oss videre. Underveis setter vi igang en del kriger, et mangfold menneskeskapte naturkatastrofer, og vips! Det første spørsmålet besvart! Trodde jeg en stakket stund. Helt til jeg kom på at det ikke var de faktiske tingene mennesker foretar seg jeg skulle svare på, men hva som er meningen med å være her!

Se for deg følgende scenario: Andreas i fyr og flamme over å ha løst et av de grunnleggende filosofiske spørsmålene. Andreas innser at han ikke har løst noe som helst. Andreas prøver å kaldkvele sin egen hjerne ved å presse tomlene inn i tinningen, samtidig som han går på trynet over et bord og x-antall stoler. Andreas reiser seg opp og grubler videre, nå med vondt i møkkahjernen.

Så begynte jeg å ta fatt på problemet med en annen synsvinkel: Hva er eksistens? Dersom ingen har visst at du har vært til, har du da i det hele tatt eksistert? Vil noen vite at jeg i det hele tatt har levd om, la oss si, 100 år, og vil jeg da i realiteten ha hatt en eksistens?

Skal jeg være helt ærlig, tror jeg ikke det finnes et fasitsvar på dette spørsmålet, ihvertfall ikke så lenge vi er mennesker. Men du kan ta deg ei bolle på at det å leve livet sitt på en måte som gjør at man er lykkelig og fornøyd, er en stor del av svaret! Så neste gang du føler at det å urinere i et myntinnkast på et parkometer kommer til å gi deg stor glede, ikke nøl med å gjøre det! Bedre med en liten del av svaret, enn intet svar i det hele tatt!

4 kommentarer:

Kristin Storrusten sa...

Hvordan i alle dager kan en hest være ridende? Uttrykket er "ridende rytter til hest", din fjøsgnom.
Forøvrig godt fundert, jeg føler i alle fall jeg fikk litt bedre grep om Sannheten.

Kristin Storrusten sa...

Hvordan i alle dager kan en hest være ridende? Uttrykket er "ridende rytter til hest", din fjøsgnom.
Forøvrig godt fundert, jeg føler i alle fall jeg fikk litt bedre grep om Sannheten.

Kristin Storrusten sa...

Ojsann. Det var ikke meningen. Men det blir mange fine bilder av meg, i alle fall!

Anonym sa...

Les hele bloggen, ganske bra