tenketing

PF

2011-01-21T22:40:00.001+01:00

Alllright, here goes (dog noe motvillig): Jeg legger herved ut min Pink Floyd LP samling for salg. Jeg har stort sett alle Britiske førsteutgivelser i svært god forfatning, pluss enkelte perler kan karakteriserers svært mildt som litt over gjennomsnittlig vanskelig å få tak i. Dersom interessen skulle være tilstede kan jeg legge ut mer informasjon om platene.

Takk for seg.

(og litt vondt i hjartet)

Still Counting

2010-11-27T12:28:00.004+01:00

Enkelte ting irriterer meg mer enn andre. Jeg irriterer meg for eksempel svært lite over lang kø ved kassa i butikker, merkelig nok, men irriterer meg desto mer over folk som er irritert på den lange køen og som gir sitt uttrykk for det.

Men det er ikke køer ved kasser, folk som irriterer seg over køer ved kasser, mugg på leverpostei eller dårlige åpne/lukke-patenter på chilinøttposer som jeg skal greie ut om i dette innlegget. For det som irriterer meg fantastisk mye, jeg kan nesten si mest av alt, er ting som er halvhjertet utført. Altså; ting som kunne vært utført på en svært tilfredsstillende måte dersom det hadde blitt lagt ned en innsats.

Jeg er en perfeksjonist, det er ingen hemmelighet, og det er ingen løgn. Ting skal gjøres på en ordentlig måte, og det skal aller helst gjøres og/eller utføres på en best mulig måte. Derfor blir jeg helvetes furt når jeg har gledet meg til noe, og det overhodet ikke holder mål. Jeg har to opplevelser på det feltet som stikker seg ut på en slik måte at jeg vil klage min nød gjennom dette medie bloggen min utelukkende er til for.

#1: Konsert med The September When i Spektrum. Hadde alle muligheter for å være en knallkonsert, men en inkompotent og høyst sannsynlig lightergassmisbrukende heroinist av en lydmann, samt et helt vannvittig dårlig låtsett klarte å gjøre konserten til tidenes lavmål hva gjelder konserter for meg.

#2: Dette er det jeg om dagen irriterer meg mest over, og det er også særdeles nerdete. Call of Duty: Black Ops. At det går an. Seriøst. Her sprenges inkompetensskalaen for min del hva gjelder dårlig utførelse og giddeløshet. Etter MW2 bestemte Activision seg for å bytte ut IW med Trechyard; det var en schmell. En scvheeer schmell! Man er tilbake på CoD 3 grafikk, en multiplayerdel som suger armhulesvette, særdeles fordi hitmarkingen overhodet ikke fungerer, samt et matchoppsett som er svakere enn noe annet jeg har sett på lenge. Ikke har de en patch på gang for å nerfe dritten heller. Det eneste som er positivt med dette, er at jeg har fått en gjennstand jeg kan referere til når det gjelder alt jeg hater ved inkompetent utførelse av arbeid.

Såh, da fikk man en utblåsning av det. Det skal uansett ikke spilles mer av meg, å ta fem bensodazepam for så å løpe halvmaraton kommer før på lista over things to do.

Dogs

2010-08-30T20:45:00.004+02:00

Da var vi tilbake for en stakket stund, etter storstilt mas fra en(sannsynligvis min eneste) fast leser som ville ha tilbake litt av galskapen jeg startet med innledningsvis. Vel, Kasper, din fordømte kødd, hvis du tror at jeg er et uutømmelig oppkomme av vitterlige poenger og utenkte tanker, og skriver på kommando, da tar du faen meg feil! Du har bare kjempeflaks at jeg tilfeldigvis oppdaterer bloggen min i dag. Fucker!

Da jeg anser meg ferdig med den innledende hetsen, så føler jeg at jeg kan starte med et ordentlig innlegg. Dagens emne er.... Sant å si så har jeg ikke tenkt på noe spesielt; det vil si, jeg har en ny hypotese om verdensrommet (slik jeg så ofte har), men jeg er redd for at jeg kanskje har dratt denne bloggen over til det mer kjedsommelige gjennom mine refleksjoner og lite syke tanker. Så idag tenker jeg vi skal få rettet på dette!

Dagens tema er: Hvorfor lukter bikkjer dritt? (Først av alt vil jeg klargjøre et par ting: 1. Jeg mener ikke at hunder lukter avføring, jeg mener at de lukter søppeldynge. 2. Jeg er ingen hundeperson, begrunnet i at hunder er dine beste venner helt til de finner ut at alt det gode kjøttet er i ansiktet ditt, og derfor prøver å spise det. 3. Jeg har ingenting imot hunder. 4. Det er en kjennsgjerning at vi i det dagligdagse Norske Språg bruker uttrykket "...lukter bikkje"; et ordtak som blir brukt i negative ordlag om en person eller objekt som har en stram lukt. 5. ...kommer ikke på noe mer, men om jeg hadde gjort det så hadde det ikke vært så positivt som det fåregående.)

Såh, vi kan vel stadfeste at hunder, i all særdeleshet våte hunder, ikke lukter godt. Det har en eim som minner meg svakt om moskuspels som er innsauset i urin, før det er soltørket ved en luftfuktighet på 68% Rf. Jeg kan selvfølgelig argumentere for at hunder ikke lukter vondt når de er tørre, noe de ikke gjør, med unntak om du gnir (klapper, red. anm.) de på pelsen. Da eksploderer peststoffene som sitter rett under det øverste fettlaget i huden, og infiserer raskt og effektivt det nærmeste luftrommet med en eim av pensjonistlik.

Så, hvilke konklusjoner kan man dra av dette fenomenet? Hunder, i motsetning til katter, markerer territoriet sitt heftig ved hjelp av duftferomoner som skilles ut i kjertler på kroppen. Jo mer en hund har satt sitt "duftmerke" på et område, jo mer viser han til at området ligger under hans vold. Og da kan man jo lure på; er det instinktivt hos hunder at jo mer død og fordervelse det lukter av et område, jo mer sannsynlig er det at man har med en hard kuuk å gjøre; ettersom han fortsatt klarer å stå på bena når forråtnelsesprossessen er inne i sitt åttende år? Jeg setter pengene mine på det!

Many Of Horror

2010-05-27T18:36:00.002+02:00

Idag har jeg vært en dinosaur! Weee!

Okay, det var kanskje en litt foruroligende innledning, men har man vært dinosaur, så har man vært dinosaur! Ferdig arbeid!

Såh, hva har man tenkt til å lire av seg idag? Jeg, for min del (siden det er min blogg, og det tross alt ikke er noen andre her til å lire av seg noe som helst) har tenkt litt på kroppens funksjoner. Jeg tenker ikke på fordøyelse, ei heller blodomløp, hudens regenereringsegenskaper eller Wernickes og Brocas område. Det jeg har hengt meg opp i er hvodan i alle dager kroppen min klarer å lire på seg sommerfugler i mage og et overhyperaktivt hode på en hyperaktiv kropp, til tross for manglende søvn og matinntak. Om man tenker litt over det, så er det ganske ku... Nei, forresten, ikke ganske kult, det er helt sinnsykt kult hvordan kroppen tilpasser seg ulike situasjoner, og hvilke kroppslige utslag dette får.

Som eksempel kan jeg vise til den første setningen jeg skrev i dette innlegget (skjønt, som noen av dere vet, så har jeg en forhistorie med å "klikke" over til noe jeg ikke er, ref. "grimstadmannen" og "den svenske 7-åringen"). Kroppen min er så gira at jeg er simpelthen nødt for å få utløp på en eller annen måte. I går resulterte det i gressklipping etter jobb før jeg syklet noen mil. I dag resulterte det at det løp en velociraptor rundt på byggeplassen min.

Oranges On Appletrees

2010-03-19T19:30:00.006+01:00

Idag har jeg tenkt litt. Eller, jeg tenker jo hver dag, det er ikke det, men idag så poppet det inn en tenketing som jeg begynte å fundere litt på.

Det hele startet på jobben mens jeg stod og kappet min, I don't know, 250 enhet med panel for dagen. Da jeg skulle kaste avkappet i containeren bommet jeg grovt, og endte med å skjelle ut og true biten jeg hadde kastet på det groveste for at den ikke hadde landet der den skulle ha landet(iflg. moi). Da poppet det plutselig inn i mitt lille hode (det skjer fra tid til annen) en pensumbit fra gode, gamle examen philosoficum om Immanuel Kant, og det slo meg brått, at alt vi baserer oss på, er ikke annet enn antagelser. Jeg kaster en stein opp i lufta, den detter ned til bakken igjen. Det skjer hver gang, selv de gangene jeg truer stenen med offentlig ydmykelse og avstraffelse. Men selv om den detter ned igjen, betyr det ikke nødvendigvis at den gjør det hver gang, gjør det vel?

Ja, jeg vet at all data tilsier at den skal gjøre det, men det er basert på statistikk, hva om det er et avvik der man ennå ikke har sett?

Vel, nok om steinen; jeg begynte å tenke videre på det vi ser på som sikker viten; matematikk og fysikk. Hva om det er avvik i disse vitenskapene? Ikke helt med? Okay, here goes: Matematikk og fysikk er basert på et regelsystem som tilsier hvordan man kan bruke disse vitenskapene for å få et korrekt resultat. Uavhengig av om det er snakk om statistikk, addering, derivasjon, integral, atommasse eller elektroners uavhengige påvirkning av hverandre, har man et regelsett å forholde seg til. Men er ikke regelsettet basert på en antagelse om at det er korrekt? Ja, man kan bruke regelsettet og regne ut noe som blir likt fasiten og på den måten vise til at regelen umulig kan være feilaktig, siden man fikk det gitte resultatet. Men dersom regelsettet er tuftet på noe som i utgangspunktet er feilaktig, vil dette bare være en etablert og akseptert sannhet, ikke en absolutt. Tenk på den du!

Forresten, dersom noen finner ut at jeg har rett, og de andre feil, og derfor klarer å forklare hvorfor solens corona er flere millioner celsius varmere enn soloverflaten, så skal du få en finfin premie hvis du sier det til meg først!

(And by the way, it's mah biftday!)

5:11 AM (The Moment Of Clarity)

2009-12-13T20:07:00.009+01:00

Hei og hopp! Som alle andre (jeg regner ihvertfall med at det er alle andre), har jeg hatt det hektisk nå i desember måned. Man skal tenke ut gave til alle man skal handle gaver til, etter at man har funnet ut hvem man skal kjøpe gave til i år, man skal handle gavene man har funnet ut at man skal handle, og sist, men ikke minst, så skal man bake pepperkakehus (mulig det kun er jeg og min familie som har denne tradisjonen, men jeg blir som en heroinist uten dagens fix dersom dette glipper et år, and mind you, da får man ikke rettet opp i det på et år).

Uansett, det jeg har gått og tenkt på i det siste er verdi. Og med verdi mener jeg noe som er verdt noe, og det er dette jeg har tenkt en del på; Hva er det som faktisk er verdt noe?

Når det gjelder det verdibegrepet vi mennesker har, er verdi synonymt med etterspørsel og tilgjengelighet; har man 1 milliard riskorn, og ett menneske som vil ha ris, er prisen der etter, ettersom tilgjengeligheten er mye større enn etterspørselen (heng med folkens, det skal ikke bli en økonomiforelesning, vil bare forklare tankegangen min selv om den er temmelig selvsagt!). Situsjonen blir snudd på hodet dersom det er en milliard mennesker som vil ha ris, og det er ett riskorn.

Såh, nu skal vi til bunns i hvorfor jeg begynte å tenke; har noe verdi selv om mange vil ha det, og det koster jævelig masse penger? De av dere som kjenner meg, vet at jeg er en Pink Floyd-fantast. Og nå den siste tiden har jeg begynt å jakte på Floyd-sjeldenheter i form av vinyl, altså LP-plater og singler. Og jeg har brukt en ordentlig stygg sum på noen av disse skivene, noe som jeg har gjort fordi noen av de platene jeg har, ihvertfall en av de, er så sjeldne at kryptonitt blir å regne som sand du kan plukke opp på stranda i forhold, og jeg har gledelig gitt de surt erhvervede pengene mine i bytte for platene fordi de betyr noe for meg, og har også derfor en gitt verdi for meg. Men de har jo ingen reell verdi. De utgjør ingen forskjell. Ingenting hadde skjedd dersom jeg hadde bestemt meg for å ødelegge alle platene mine(kanskje med unntak av noen tårer og hyttende never fra andre Floyd-samlere som ville hatt de istedenfor).

"Det beste i livet er gratis" er det et ordtak som heter. Ja, jeg tror faktisk at det er det, men vi glemmer det kanskje litt for fort og for ofte. Jeg mener ihvertfall at det er hva man gjør som har verdi, ikke noe som er fastsatt i verdi av kroner, pund eller dollar. Kan du sette en verdi på å ta en ordentlig fjelltur sammen med en gjeng gode kompiser? Eller svømme i en elv en varm sommernatt når vannet ligger blikkstille og det ikke er en lyd å høre? Sitte oppe en natt med en kompis som har det kjipt og bare være stille? Neppe. Men spør du meg om hva det er som har en reell verdi, er det dette her som er svaret du får. Men du får ikke platene mine fordét!

Trouble

2009-11-10T20:54:00.021+01:00

Idag er den godeste Andreas konspirasjonteoretiker, etter forrige natt da Jon Blund tok feil av posene og da meg kokain istedenfor søvnstøv(det jævla svinet!), noe som gjorde at jeg ble liggende våken til et stykke ut på morgenkvisten. Dette ga hodet mitt plenty av tid til å la tankene svirre å gå, og det stoppet opp på noe som jeg idag vil ta tak i; barnesangen Bæ, bæ, lille lam.

Jeg fant nemlig ut at det er et skjult budskap i teksten, noe som forstyrret meg veldig når jeg hadde fått oversatt hele sangen. For de av dere triste sjeler der ute som ikke kan den uoversatte teksten er den som følger:

Bæ bæ lille lam,
har du noe ull?
Ja, ja, kjære barn,
jeg har kroppen full.
Søndagsklær til far,
og søndagsklær til mor,
og to par strømper
til bittelille bror.

Åh!, tenker du kanskje nå. Åh, koselige sangen! Nei, for tenk, den er ikke mye koselig når man har funnet det skjulte budskapet som ligger mellom linjene, bare se:

Hei, hei, dealermann,
har du noe tjall?
Ja, ja, kjære deg, jeg har kroppen full
(Og her snakker vi ikke bursdagsballonger)
Nepalsvart til far,
og Nepalsvart til mor
Og to små hyppere
til lille junkie-bror

Her snakker vi en forgiftning av unge barns sinn, helt fra barnehagestadiet, til en forherliggjørelse av narkotika, skjult i en av de tilsynelatende yndigste barneviser vi har. Fy for skam! Eventuelt kan det være mangelen på søvn som har gitt meg en forvrengning av hva man synger om, men jeg mener ganske så sikkert å ha truffet spikeren på hodet her. Så mange av barndommens gode minner, knust av én søvnløs natt, og for hva? En mørk og sannferdig innikt i forgiftningen av unge sinn. Aldri har det vel vært sannere med uttrykket Ignorence is bliss! Så en oppfordring til alle dere der ute; hjelp Andreas med å være lykkelig uvitende: send somadril, sobril, paralgin eller andre beroligende og søvndyssende stoffer, slik at Ole Lukkøye kommer med den riktige posen litt fortere! På forhånd takk!

Map Of The Problematique

2009-11-03T15:39:00.007+01:00

Idag tenkte jeg på en ting. Ikke at jeg ikke pleier å tenke på ting, men idag tenkte jeg på en ting som irriterer meg voldsomt. Og som kjent for noen av dere, har jeg vanskelig for å legge bort ting som irriterer meg. Og denne tingen er ting som ikke fungerer slik de skal. Eller maskiner som lyver. Sånn sett er det kanskje to ting jeg tenkte på idag som irriterer meg, men det er to sider av samme sak. Hvis du ikke henger med på denne tankegangen skal jeg forsøke å forklare det.

#1: ting som ikke fungerer slik de skal.

Fryktelig irriterende greie. For eksempel i går, da jeg kjøpte meg en ny router. Som vanlig ville jeg ikke ha den billige som ser ut som en litt sliten gateprostituert, men mye heller den dyre som i det minste ser ut som en litt dyrere luksusprostituert (ser nå at denne sammenligningen kanskje er litt drøy, men det er sånn jeg vil ha det). Iiihvertfall, jeg kom hjem, installerte den, koblet i ledningene og Voila!, den fungerte ikke. Den syvende gangen jeg kjørte installasjonen, klikket det litt for meg, og jeg endte med å måtte kjøpe meg en ny pc-mus(for de av dere som husker det, knuste jeg jo den forrige jeg hadde i pissinne på folkehøgskolen) og router idag.

#2: maskiner som lyver.

Også en fryktelig irriterende greie. Her tenker jeg først og fremst på dusjen min, som mang en morgen inviterer til en hyggelig start på dagen, bare for å sørge for at jeg kommer ut av badet som en reinkarnasjon av Adolf Hitler. For de av dere som har dusj(som jeg håper er alle av dere som leser dette) kjenner dere jo til den kjekke lille vrideren på høyre side av dusjen som styrer varmtvannet. Den skal være trinnløs, men på dusjen min har den to trinn; enten det absolutte nullpunkt, eller hydrogenplasma. Og avstanden mellom disse to trinnene er på omtrent en tiendel av en millimeter, så å klare å få til en mellomting vil være like sannsynlig som at Lyn vinner Eliteserien neste sesong. En annen maskin som er flink til å lyve, er toastjernet mitt. Så når jeg til tross for dusjen min har en god dag når jeg kommer ut av badet, kan du ta deg en god en på at toastjernet får balanse i regnskapet. Jernet har en indikator som viser når det er varmt nok til at man får laget toast, og jeg vet hvor lang tid brødet må ligge inne for at det skal skape velbehag for min gane. Men, i tillegg er toastjernet mitt utstyrt med en sensor som merker hvordvidt jeg ser på det eller ikke, og som gladelig overstyrer varmeelementene til å gi ut 10kW med en gang jeg fjerner blikket mitt fra maskinfaenskapet. Så når jeg åpner det for å se hvordan det står til med brødet mitt, er teflonen i jernet smeltet gjennom brødet og inn i osten. Irriterende greier, det der.

Så, dette er vel hovedinnholdet i de to siste dagene mine. Jeg har maskiner som lyver og som ikke fungerer, og jeg irriterer meg grenseløst over begge deler. Jeg har en ødelagt mus, en knust router, en skoldet rygg og teflonplumber i tennene. Men jeg har en gummistrikk som er veldig fin da!

Square One

2009-10-27T12:38:00.004+01:00

Da var vi igang igjen da, ihvertfall kan det virke sånn etter et veddemål inngått i helgen mellom meg og en venninne fra folkehøgskolen min; hver gang hun oppdaterer profilbildet sitt på fjesboka, skal det komme et nytt innlegg. O, lykke!

I forbindelse med dette fikk jeg høre at bloggen min er lynende stygg, rent designmessig. Og her har vi temaet for dagens tekst; kan man egentlig generalisere på noe overhodet? Kan man si at noe er stygt, pent, sant, usant, rett, galt, uten at noen er uenige med deg? Vi er vel egentlig tilbake på Sokrates, og hans leten etter universale sannheter, men fant han noen? Ikke som jeg vet om. Og om han fant noen, ble ikke de skrevet ned å videreført før han tømte giftbegeret sitt og parkerte sandalene godt under senga for siste gang. Eller kanskje det står i tekstene hans, bare at jeg ikke har lest de godt nok. Jeg ser faktisk ikke bort fra det siste.

Ihvertfall, jeg tror ikke det finnes noe her i verden, eller i universet, for den saks skyld, som alle er enige om. Ikke engang ting som er etablert som sannheter har fotfeste hos absolutt alle grupper. Heller vil ikke alle være enige med meg når jeg sier at fyrstekaken til bestemor har runda kake (for de av dere som lurer på hva i all verden jeg mener med den setningen der fordi den ikke gir noen som helst mening whatsoever, shout out!), eller at jeg sier at roser er de flotteste blomstene som finnes, at duer ikke er noe annet enn rotter med vinger, eller at øyenstikkere er nesten like fantastiske å se på som hendene til et lite barn.

Det eneste jeg virkelig vet, er at jeg er, hvor lenge vet jeg ikke, men jeg er her og nå, og de som leser dette er også i det øyeblikket de leser dette. Og av og til er det å ha det bra godt nok.

Såder, da var det første innlegget på plass, og det før profilbildet til Lotte var oppdatert! Håhåhåh! Og kristin, bloggen min er pen, goddamnit!

The Dimming Of The Day

2008-09-15T20:08:00.005+02:00

Cloudless everyday you fall upon my waking eyes
inciting and inviting me to rise
And through the window in the wall
Come streaming in on sunlight wings
A million bright ambassadors of morning

And no-one sings me lullabies
And no-one makes me close my eyes
And so I throw the windows wide
And call to you across the sky

Richard Wright

July 28, 1943

September 15, 2008

Pow R. Toc H.

2007-10-24T16:13:00.000+02:00

Pffff... En oppgave godkjent. To igjen. Har begynt på en. Ikke dritgod tid. Lang ifra dritdårlig tid. Sånn midt immellom. Håper jeg.

Globalisering er ifølge Moses (ikke han i Bibelen, en annen, trust me on this one) og Brigham en innskrenkning i betydningen av tid og sted.

Er det da rart at jeg hele tiden føler meg malplassert og at jeg har dårlig tid?

Jeg bare spør....

Паническое нападение

2007-10-12T12:48:00.000+02:00

Nå er det som kjent (Og vanlig, må jeg nesten få tilføye) en stund siden sist jeg postet noe på bloggen min. For tiden sliter jeg med et ukjent antall stressceller som konstant puster meg i nakken, slik at jeg får en smule ekstensiell frykt.

"Hvorfor?", spør du så. "Hvorfor i all verden sliter han med stress?". Eller kanskje du tenker det på trøndersk. Eller brønnøysundsk. Eller kryllisk.

Det er den siste jeg sliter litt med. Kryllisk. Eller, det er ikke kryllisk jeg sliter med, jeg kan ikke snakke det, og jeg skjønner strengt talt ikke at man har bruk for 11 kasus. Men sånn er det nå engang. Når jeg tenker etter så har jeg faktisk lyst til å lære meg russisk.

Grunnen til (Mja, noe av den ihvertfall) til at jeg er stresset, er at jeg har en semesteroppgave som jeg skriver på. Det i seg selv er jo greit nok, jeg liker å skrive, og jeg synes det jeg skriver på er interessant (Om du lurer, skriver jeg om demokratisering i et nytt demokrati - det er ihvertfall det oppgaveteksten lyder). Det jeg egentlig skriver om, er liberaliseringsprossessene som ble satt igang da Gorbatsjovs regjering brukte glasnost som reform i 85, og hvor vidt man kan si at dette førte til en demokratisk stat da Jeltsin ble den første folkevalgte lederen i Russland på over 2000 år, samt hvordan den autoritære arven fra kommunistperioden påvirker et slikt demokratisk styre.

Om jeg har mye å lese; ja, jeg har mye å lese.
Om jeg har forberedt meg; ja, det vil jeg tørre å påstå.
Om det er lett å skrive en slik oppgave; nei, argh!,det er ikke det. Her på univeritet er det ingen som har satt frem en slik problemstilling før, og det gjør jo situasjonen enda mer enkel

Menmen, blir det for vanskelig, blir det nok litt mer krampegråt, Pink Floyd, litt stryking i håret og litt god mat.
Hjelper ikke det, blir det My Chemical Romance, emo-tendenser og barberblader!

One Of The Few

2007-08-19T14:25:00.000+02:00

Hei! Jeg heter Andreas. Jeg er 21 og et halvt år (nesten ihvertfall). Jeg er relativt snill, relativt unormal, ganske sær, og relativt ustabil. (Nå vet jeg at relativt er en relativ greie som kan gi relative uttrykk for hvasomhelst på en skala fra én til syvogenhalv, og det er det som er poenget.) Jeg bor for tiden i Trondheim, og jeg studerer, synger i kor, og prøver så godt jeg kan å bli litt mer sosial. Jeg gir inntrykk av å være selvsikker, men er det ikke. Men jeg er sabla morsom!

Seså! Bare man skriver litt om seg selv, kan man kalle det en oppdatering!

Og denne bloggen trengte det vel sårt også, med tanke på at forrige oppdatering ble postet den 24 april.

..og hvem vet, kanskje kommer det noen flere oppdateringer om ikke så lenge!

Max 500

2007-04-24T12:13:00.000+02:00

Altså, la meg forklare...

Dersom du har sett den foregående posten, vil du nok begynne å lure på om det har tippet litt over, selv for meg, eller om jeg har rast kjellertrappa. Det er riktignok slik at jeg tenker mye sært, men det igår var nok noe i overkant av hva som kan regnes for å være sunt. Eller...

Nå skal det sies at det ikke var så ille som at jeg trodde at jeg hadde blitt en sjokoladekake. Da ville selv jeg tro at jeg hadde tippet over, og det tror jeg ikke jeg har gjort. (Nå skal man riktignok ikke ta en gal manns ord for god fisk; tolk det den som vil) Men det er ikke alltid man føler seg helt i hundre, og det var det jeg prøvde å få understreket med gårdagens post.

Og hvorfor er det sånn at man enkelte ganger skulle ønske man var en helt annen enn den man egentlig er? Er det så vanskelig å være seg selv noen ganger at man ikke klarer å se noen av de positive tingene det innebærer å være seg selv?

Nå tror sikkert de fleste av dere at jeg sliter med en dyp depresjon, men dengang ei! Dette var faktisk bare en av disse tingene som popper inn i hodet mitt til tide og utide. Men jeg skal ærlig innrømme at det noen ganger hadde vært deilig å være en pliktoppfyllende, kjekk ung mann, med vanlige interesser, en velfylt bankkonto og en fiks ferdig utdannelse.

Men da hadde det ikke vært meg lenger da. Jeg er litt vimsete, ukonsentrert og er midt i en utdannelse (les; nettopp begynt på utdannelsen). Jeg har ikke flust med penger, egen leilighet eller bil. Men jeg er meg da! Og det er vel ikke så verst når jeg tenker meg om...

400 Slag

2007-04-23T15:51:00.000+02:00

Jeg er en SJOKOLADEKAKE!

Weeeeee!

In My Head

2007-03-18T14:44:00.000+01:00

Idag, mens jeg satt å leste litt om marssvinsoppdrett i høylandet i Equador (nei, jeg kødda faktisk ikke i forrige post), tenkte jeg plutselig over at jeg satt og vifta med tærne.

Oioi!, tenker kanskje noen av dere nå, Han har funnet ut at man kan lee på tærne! Ikke verst i en alder av 21 (imorgen ihvertfall) år! Men ihvertfall, og jeg visste selvsagt fra før av at man kan lee på tærne, fikk jeg en underlig følelse av dyp fasinasjon. Over nettopp det å kunne lee på tærne. Og slik begynte jeg å tenke litt på det med kroppen, og hvordan vi slettes ikke lenger er fasinert av den, ihvertfall ikke slik vi var når vi først fant ut hva vi kunne lee på og få til. Og hva er det som gjør det? Hvorfor blir jeg ikke awestruck (Hva er det norske ordet for det?) over hver gang jeg klarer å kordinere fingerne mine akkurat slik jeg tenkte jeg skulle gjøre. Uten å tenke på det? Eller nå som jeg drakk kaffe, hvorfor i all verden rant det ikke gjennom brystkassen min?

(der sporet jeg imidlertid av, orginalt ihvertfall, da jeg tenkte over hvor glad jeg er for at kroppen min ikke er en genser. Ikke spør...)

Så hvorfor mister vi fasisnasjonen for ting så fort de blir dagligdagse? Betyr det at det ikke er en helt utrolig ting, bare fordi vi kan gjøre det hver dag? (Og nå snør det pinadø meg ute igjen! Hva feiler det det været her?! Og hvorfor i all verden er jeg ikke ute å bygger snømann!?) Og det gjelder jo i særdeleshet kroppen vår. For den er jo en geniskapelse! Tenker du nå over at du puster? Sannsynligvis gjør du det nå, som jeg nevnte det. Eller tenker du over at øynene dine klarer å lese det som står her, at de ser farge, og omdanner bilder og ord til følelser og tanker? Neppe.

Tenk om hvert menneske på jorden, hver dag, i ett minutt tenkte over hvor fantastiske de er; en som alle. Og tenkt om de hadde klart å bli fasinert for en enkel ting som å kunne røre på fingerne! Bare prøv selv, og jeg lover deg at du blir i bedre humør! Spesielt dersom du drikker noe, vifter med tærne og er glad for at du ikke er en genser...

Sometimes Serious

2007-03-13T15:12:00.000+01:00

Curses! Idag som jeg hadde lyst til å greie ut om mine tanker om eksistens, kun for å finne at jeg har blogget om det temaet allerede! Argh! Slike ting er mer enn nok for å dytte en dag som har vært så absolutt på pluss-siden, til de grader over på minus-siden. Delvis fordi jeg nå ikke har noe å skrive om, og delvis fordi jeg nå må finne på noe nytt å skrive om.

For det er jo mye å skrive om. Alvorlig talt. Om seriøse ting, alvorlige ting, ting som virkelig burde oppta meg. Men som allikevel ikke gjør det. Misforstå meg rett; jeg interesserer meg for seriøse og alvorlige ting. Men problemet er jo at jeg interesserer meg mer for ting som er så sært at det oppfattes som useriøst. Som f. eks. marssvinsoppdrett i høylandet i Equador. Og vår eksistens i kraft av andre (Curses! Jeg ville så gjerne skrive om det! Hrmph!). Det som blir problemet mitt, er at folk (generelt sett, det finnes unntak) ikke interesserer seg for det. Så kanskje jeg burde engasjere meg litt mer i politikken, nikke anerkjennende hver gang noen kritiserer gasskraftverksutbygning, være enig i at det er horribelt at staten har penger i fond som finansierer miner og klasebomber, og riste oppgitt på hodet når jeg leser i avisen om manglende barnehagedekning. Slik at jeg kan få et anerkjennende det-er-gutten-som-er reflektert-og-engasjert-det!- nikk tilbake fra likesinnede, siden det er alvorlige og seriøse ting som opptar meg.

Men da er det jo ikke meg lengre. Jeg kan være seriøs, selv om jeg ikke skriver om ting som angår eller interesserer mannen i gata. Jeg kan være alvorlig, selv om det ikke alltid er like lett å oppfatte det. Men jeg klarer ikke å være engasjert dersom jeg ikke fatter interesse for det gitte temaet, og der ligger vel både styrken og svakheten min; du finner ikke mange som brenner så hardt for en ting som meg når jeg først går inn for det. Men du finner vel ikke mange som driter så hardt i ting som ikke interesserer heller.

Men det betyr ikke at jeg ikke er engasjert i mange ting! For det er jeg. Og det er noen av disse tingene jeg så gjerne vil skrive ned. Slik at andre (les: de som interesserer seg) kan lese det, og slik at jeg kan bli forbannet over å se at jeg har skrevet det en gang før når jeg vil skrive om det igjen. Det er vel sånne ting som kan tilte en minus-dag til de grader over på pluss-siden. For det er mange ting igjen å skrive om. Alvorlig talt.

Congratulations

2007-02-07T20:18:00.000+01:00

....og der var ByensBesteBosted en saga blott, til stor sorg for mange trofaste lesere....

Nå skal ikke jeg ha noen ære for noe som helst i den bloggen, siden det utelukkende var Kristin og Tines idè om å dra meg inn i virrvarret av kaotikk (går det an å skrive det?!) og følelsesmessige vakuum/høydare, som utløste de to få innleggene jeg hadde.
En stor takk til dere begge; både for at jeg fikk lov til å bidra, og for at dere har holdt en knallblogg gående så lenge som dere har gjort!

Og Kristin, synes tommelen din er fin jeg! Dametommelen sin det!

....og der var sørgestunden over! Ellers kan jeg meddele at det har hendt rentikkesålite her i snøfyl... vent litt...nå regner det pinadø meg igjen... regntunge Trondh.... men hva f... snøtunge Trondheim! Blandt annet våknet jeg forleden morgen til at to menn stod å snakket til meg.

('HahaHA!' tenker kanskje noen av dere nå... 'Andreas ble vekket av noen vakter etter å ha sovna kav driting på et utested!' Det har dere helt feil i! HAHA!)

Jeg skjønte ikke så mye selv, skal jeg være helt ærlig, ettersom det kun var meg og kjæresten min i senga, og vi sov alene på hennes rom, og de argumenterte for og imot at jeg skulle få gå på do. Innen nå skjønte jeg at jeg tydeligvis hadde blitt fullstendig loco, og sjekket om jeg hadde skadet meg selv mens jeg sov, helt til gårsdagens mi...... Vent litt.... Hvilken interesse kan dere overhodet ha for at jeg hadde omgangsjuka?

Beklager, alle sammen, denne bloggen skal jo egentlig handle om mine refleksive tanker om diverse usaklige ting.. Dette har nå sporet av, men jeg lover å komme sterkt tilbake en gang i nær fremtid!

Satisfaction

2007-01-13T15:33:00.000+01:00

Da var et nytt semester igang, med nye muligheter, og der man kan regne med at impulser og spennende lærdom kommer som perler på en snor. Allikevel klarer jeg ikke å ta helt av, da jeg ser at to av mine nye fag har blitt lagt til 08.15 på torsdag og fredag; altså to påfølgende dager.

Jeg synes at universitetet kunne tatt såpass hensyn til oss studenter som har vridd om døgnrytmen etter en måned med juleferie, og derfor lagt fagene tidligst til kl. 10.15, helst etter middag. Menmen, lett skal det ikke være, og det er altså med stor irritasjon at jeg står opp før fuglene har tenkt til å synge hver torsdag og fredag.

Ellers kan jeg vel nevne at jula var en bra affære, med god mat og godt drikke, samt at jeg fikk være masse sammen med familie, kjæreste og venner.

Så er det sikkert noen av dere som lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppdatert på over 2 måneder. Til det kunne jeg ha svart at jeg ikke har tid og at jeg har hatt masse annet å styre med. Det har jeg ikke, problemet har nok vært at jeg ikke har hatt noe å skrive om, og har vært litt tørr når det gjelder insppirasjon.

Jeg kan imidlertid fortelle om en hendelse i jula.

For de av dere som kjenner meg litt mer enn at dere vil klassifisere meg som han derre snålingen som er psycho i huet, vet dere t jeg har en tendens til å bli litt fort sint. Den ene dagen i jula (husker ikke hvilken det var) våknet jeg og var irritert. (Det i seg selv er en dårlig start på en som har temperament rett fra de finske skoger)
Man kan vel si at det ikke ble stort bedre da jeg fant ut at fatter'n hadde kokvasket JBS Workshop boxer'ne mine til 300 kroner stykket, og at de nå passer på spedbarn mellom 6-12 måneder.
Kanten på begeret var nådd og vel så det da jeg skulle åpne oppvaskmaskinen og jeg dælja den drittluka som er på den rett over kneskålen min så den stod ut i hockey. Da ga Andreas ajettene som skulle inn til min kjære søster, før jeg gikk ut på trappen og knakk en intetanende spasertstokk over det høyre låret.

Joda, jeg kunne tatt det med knakende ro, sagt "auda" og latt det gå meg rolig forbi. Men jeg lover dere: der og da var det ingen bedre løsning på problemet og jeg hadde det skikkelig godt med meg selv etterpå!

Store, sinte barn - desto større gleder

Feels like I'm already flying

2006-11-11T02:04:00.000+01:00

Klokka er to, jeg er trøtt, jeg har ordna pc'en, jeg vil ha mac, jeg har stått på hovedoppgaven min. HaHA!

God natt, sov godt og drøm søtt!

Åja, må huske på å eta mer!

Wollt Ihr Das Bett In Flammen Sehen?

2006-11-09T18:53:00.000+01:00

Dersom jeg får tak i den soperjævelen av en horesønn som sørget for at pc'en min kræsjet slik at jeg mistet alt jeg hadde av dokumenter, bilder og diverse andre ting jeg hadde bruk for, gjennom å lage et datavirus, kan jeg føre opp overlagt drap på CV'en min!
Å realisere seg selv gjennom å lage et datavirus fordi du er forbanna over at faren din får ha seg mer enn deg, er en forbannet taper verdig!

Men ellers da dere! Her humper det og går! Og det min kjære søster sa om at jeg skulle "sette meg i senga og denge løs på madrassen" til jeg var tom for aggresjon, hjalp! Men det kostet meg en pute...

Why does my heart feel so bad

2006-11-04T15:42:00.000+01:00

Idag vil jeg fortelle litt om mitt forhold til alkohol. Som jeg har skrevet i noen av de tidligere post'ene mine, har jeg en tendens til å drikke litt mye når jeg først drikker. Men her i Trondheim har jeg vært kjempeflink! Oioi, det har ikke vært en tur ut som jeg har havnet på den velkjente (og ikke videre flatterende) fylla.

På onsdag leverte jeg semesteroppgaven min, og dette syntes jeg selvfølgelig måtte feires på en anstendig måte. Etter en tur på Vinmonopolet, samt en snarvisitt innnom diverse andre butikker, hadde jeg de ingrediensene som syntes nødvendig. Forrett ble krepsehaler på fersk loff, med en dæsj majones og dill, mens hovedrett ble bakt potet med rømme, mais, revet ost og pølsebiter. Akkompanert med en flaske Champagne Comte de Noiron (og jeg mener Champagne, ikke noe musserende skvip, men Champagne), fikk dette både meg og kjæreste i godt humør. Deretter bar det selvfølgelig ut på byen sammen med studievenner for videre feirning.

Nå skal det sies at jeg var flink; jeg drakk kun 4 halvlitere, men blandet med nesten en hel flaske Champagne, gjorde dette susen og litt til. Som kjent, vin og øl blir krøll. Problemet var jo ikke at jeg var full, men at jeg våknet reinkarnert som Adolf Hitler dagen derpå. Når man våkner med en dinosaurutslettende hodepine, samt at man ikke kan drikke vann, fordi det kommer opp igjen, har du i utgangspunktet ikke en god dag. Når du i tillegg må rope på elgen i den store, hvite telefonen uten å ha fått i deg noe, slik at det bare kommer galle, er grunnlaget for en drittdag lagt. Når man ligger fyllesjuk med dødsangst, det er da man vet at man ikke skal drikke igjen!

Men det hindret ikke ost- og vinkveld i går allikevel!

Hey, I can drive!

2006-11-01T18:05:00.000+01:00

Da var hovedoppgaven i boks!
Det skal sies at mitt sosiale liv har lidd den siste tiden; det kan virke
som om jeg i min jakt på skjulte identitetsdannende relasjoner i hverdagen,
ble så oppslukt i emnet, at alt annet regelrett forsvant. Nå deriomot, føler
jeg meg atter en gang som en oppegående og fri... Nuvel, frisk er jeg vel ikke,
men oppegående ihvertfall!
Et eksempel på min bortkommenhet kan jeg ta i et eksempel fra en episode
igår: Mens jeg stod på badet kl. 7 på morgningen, tenkte jeg at jeg
skulle ta å skrape vekk litt hår fra ansiktet.
Jeg tok frem boksen (burk på svenks, eller noe lignende) med barberskum, og mens jeg elegant presset inn så det kom
fiffig skum ut, gled jeg inn i mi egen verden.
Det er ikke hver morgen jeg har stått med en hel boks barberskum
i handa, men det er egentlig ganske artig, og frister litt
til gjentakelse!

Hepp!

Have a cigar

2006-10-13T19:04:00.000+02:00

Her om dagen, etter at jeg kom ut fra badet og skulle inn på kjøkkenet, løp jeg rett i veggen.

Det er sånt som skjer det...

A whiter shade of pale

2006-10-01T15:01:00.001+02:00

Hoy! Long time, no see!

Det er ikke hver dag jeg står opp med et smil rundt ørene (Ørene?! Det ble fryktelig feil, men temmelig morsomt!), det skal sies! Jeg er vel ganske enkelt sagt morragretten av meg, og er i særegen art et B-menneske av rang. Skjønt, det er unntaket som bekrefter regelen, og idag våknet jeg med et smil rundt munnen. Delvis på grunn av at jeg hadde en knallbra dag i går, og delvis fordi jeg satser på en knallbra dag i dag, og så med bloggoppdatering da gitt!

Beklager dårlig oppdateringsfrekvens etter en liten periode der jeg klarte å kjøre et nogenlunde greit løp, men som med alle de andre dårlige vanene mine greide jeg heldigvis å luke ut dette! Man skal da ikke bli tatt som en ordentlig blogger, skal man vel? Men fra spøk til alvor; Det har vært travelt i det siste. Mye å gjøre på universitetet, Ex. Phil oppgaver må skrives og pensumlister skal forbannes opp og ned. I tillegg er det forventet at man skal klare å ha et nogenlunde greit sosialt liv på siden.

Til nå har det gått overraskende greit; jeg har fått lest mesteparten av pensum, jeg blir ferdig med Ex. Phil-oppgave 1 idag, jeg har fått meg mange venner, en kjæreste og en menighet. I det store og hele har jeg sabla mye å smile for, så hvorfor ikke... Idag skeier jeg fullstendig ut, people!

Jeg skulle ønske jeg kunne blitt ferdig med å tenke på tid, men etter at jeg skrev om tidsklemma i sommer en gang, har jeg gått rundt og kjernet på dette, noe som er temmelig irriterende(man har da andre ting å bruke den lille hjernekapasiteten sin på, har man ikke?) . Men hva hvis det er sånn at man har et relativt syn på tid, og at alle oppfatter tid på en forskjellig måte, selv om det er fastsatt en målestokk på det. Et sekund er et sekund, og kan aldri bli noe annet enn det, men hva om oppfatningen vår om et sekund er forskjellig?

Blir da et døgn det samme for alle? Et år? Og hvordan kan tidsoppfatningen vår forandres gjennom alder? Vi har et annet syn på tid når vi er tre i forhold til når vi er seksti, er det utelukkende fordi vi har en annen evne til å reflektere over ting? Og hva med et evighetsperspektiv? Dersom man har en religion, som kristendommen, der man tar utgangspunkt i et evig liv etter døden, kan tidsoppfatningen være den samme da? Er det fortsatt en ramme rundt begrepet tid, eller blir det en annen målestokk der man ikke lengre tar utgangspunkt i sekunder og år? Eller er dette også relativt?

Men hey! Tid har vi nok av! Kanskje noen har litt for mye tid (sånn mange kanskje tenker om meg akkurat nå), men uansett blir det relativt syn på det! Haha! Men dere, ha en fortsatt god dag!

Feel

2006-08-31T20:34:00.000+02:00

For et par dager siden poppet det frem en tanke i hodet mitt. Når sant skal sies er den ikke ny, den har vært litt til og fra de siste par-tre årene, men på tirsdag kom den ihvertfall tilbake en liten tur. De som kjenner meg litt mer en "bare litt, lissom" har jeg sikkert prakket på denne tanken for lenge siden. Det den grunnleggende handler om, er eksistens som ren tankevirksomhet.

Som de fleste vet er hjernen et uhyre komplisert organ, og vi har vel et lite stykke igjen å gå før vi har klarlagt hvordan den faktisk fungerer. Det er greit nok i seg selv at den opererer med elektriske impulser, men det er vanskelig å forklare hvordan man kan definere f. eks. følelser ut fra det. Uansett, hjernen er utrolig kompleks, og med en fantastisk evne til å kunne lagre og hente frem informasjon. Samt frembringe ny informasjon, f. eks. i form av nytenking og idèer. Og det er her jeg begynner å komme til poenget mitt; hvor mye er det mulig for hjernen vår å narre oss?

Tenk deg all den informasjonen du klarer å frembringe i f. eks ektreme tilfeller av stress. I løpet av brøkdelen av et sekund har du klart å se for deg et utfall av en gitt situasjon, samt hvilke forskjellige muligheter du har. Folk har fortalt om nær døden opplevelser der livet har passert i revy forn øynene deres. Hva hvis vi snur problemstillingen?

Nå skjønner du sikkert mindre, noen skjønner kanskje hvor jeg vil; Tenk deg en stressituasjon der du faktisk omkommer. Hva om hjernen i brøkdelen av et sekund før du parkerte tøflene for siste gang konstruerte en falsk fremtid fremover i tiden, isteden for å gjengi fortiden? Noe som tilseier at en er et produkt av sin egen tankevirksomhet, og at en har levd resten av livet allerede før man er klinisk død.

Dette er jo selvfølgelig kun en teori basert på absolutt ingenting, helt fra mitt eget hode, men duverden så stilig det hadde vært dersom kun en brøkdel hadde stemt. Da hadde man i det miste visst at man hadde tid igjen. Carpe Diem

Nice to meet you, anyway

2006-08-27T14:57:00.000+02:00

Argh! Noen ting irriterer meg litt. Andre ting irriterer meg mye. Enkelt ting irriterer meg noe helt fantastisk. Og det er en ting jeg har gått og irritert meg helt fantastisk over i det siste (ellers går jeg og irriterer meg over ting stort sett hele tiden), og jeg vet det er en klisjè: Lissom.

Åh, jeg hater det ordet så intenst at det er til å bli dårlig av! Eller, ordet i seg selv er ikke så ille, men folk som bruker lissom fire ganger i EN setning (Lissom, hvilke bøker er det lissom meningen at vi skal ha da lissom? (Okay, vet det bare ble tre, men drit i det! Du fatter poenget!)) er et godt stykke opp på listen min over hvilke folk som skulle vært i en og annen arbeidsleir litt lenger ned i europa.

Det samme gjelder forsåvidt for folk som misbruker ordet asså også. Eller en kombinasjon av de to ordene i en og samme setning. Jeg tror det er på tide at noen går aktivt inn for å luke ut disse utingene i det norske språket! Jeg stemmer for at vi holder offentlige uthengelser med sjeldsordkasting og rulling i tjære og fjær, før vi kaster de på vannet for å se om de synker. Flyter de, har vi reddet de fra et snevert ordforråd, og de kan begynne å bygge seg opp igjen som fullverdige brukere av det norske språk.
Synker de, har vi driti oss ut.

Brain Damage

2006-08-16T12:04:00.000+02:00

Hei! Nå er det en stund siden forrige post (den som kom i natt var egentlig Lottes utspill, men jeg syntes det var så bra!), så nå skal jeg gjøre et ærlig forsøk på å oppdatere!

Siden sist har det skjedd en hel del; jeg har blant annet flyttet oppover til Trondheim og blitt trønder (Venner og bekjente;Det er bare å venne seg til 'tjøle luggumt', 'sjø' og 'mærsomt varmt'. Trønderbart er også underveis) Ellers kan jeg vel fortelle at jeg har, etter varsom omtanke, valgt å merke meg for livet. Kjempefint!

Nye, spennende og noget hjernebarkpirrende tanker er også snart å finne på siden, men etter panikksøking etter hybel to uker før skolestart fordi man alltid er treig i avtrekket, er hjernekapasiteten på et lavpunkt. Når man risikerer å måtte bo i telt et skoleår, gjør det noe med en.

Men som sagt, vi er på bedringens vei. Etter en flere timers lang samtale med Lotte på Samfundet i går, formelig kjenner jeg hjernen svulme tilbake mot nye høyder.

Blir bra det her, sjø!

Sjå'på hær, ja!

2006-08-16T03:14:00.000+02:00

I dag fant jeg et støvkorn. Det var fint. Takk for meg.

So simple, so fragile, so ingenius.

Somewhere in time

2006-07-28T21:04:00.000+02:00

Håhå! Da var vi tilbake på nett! Til dere som lurte på bloggoppdateringer kan jeg nevne at telefonlinjen inn til huset gikk salig føyken da underskrevne ikke nappet ut stikkontakten til de trådløse telefonene da tordenværet kom (Trådløst burde da si deg selv! Man skal da ikke måtte nappe ut noen kontakter da!), men isteden satt seg ut på terrassen i hengen for å se på været. Og når man da er avhengig av et 56k modem blir oppdateringer litt vanskelig.

Det eneste som irriterer meg litt, er at jeg hadde tenkt til å skrive dette innlegget dagen før det smalt, men utsatte det med vilje for å kunne understreke nettopp det jeg vil frem til. Det å måtte utsette det i seks dager blir på en måte litt overkill, for tross alt, så god tid har jeg ikke.

Jeg har nemlig fundert en del på begrepet tid den siste tiden. Det virker hele tiden som om tiden går fra meg, og at jeg har dårlig tid hele tiden. Det er så mye som skulle vært gjort! Og det virker som det ikke bare gjelder meg. Uansett hvor jeg ser er det folk som skulle ha gjort noe de ikke har tid til, og det får meg til å lure på om vi egentlig har tid til å holde på med det vi gjør (Mener jeg leste et sted at dette kalles stress).

Tid er et menneskeskapt begrep, noe vi kan måle i sekunder og timer, og som også gjør det noe enklere å avtale forskjellige ting(Møter du meg når sola er 9 grader over midt på?). Prisen som imidlertidig ble betalt, var oppgivelsen av ren eksistens. Isteden for å være, ble vi nå slynget inn i en målbar eksistens som blir målt i dager og år. Derfor irriterer det meg stort å se folk som er på ferie, stresse etter måleapparatet de har på håndleddet, isteden for å gjøre det de vil når de vil det. Legg bort klokken, den stikker ikke av! Og her kommer vi til poenget mitt; Når alt kommer til alt, har vi vel ikke noe annet enn god tid? Da tiden ble oppfunnet, ble den i samme sekund (Hahah, tidenes (Igjen!) ordspill!) det eneste fenomenet som ikke har en ende.

Så, min oppfordring blir til dere alle å legge fra dere klokken og mobilen, ta med dere en god bok og en flaske iste (eventuelt saft eller vann), sett deg i en park eller i hagen, og kjenn hvor god tid du egentlig har. Helt til du finner ut at du egentlig skulle vært på jobb for 22 minutter siden. Men, ta det med ro, det er stress nok til alle!

Wish You Were Here

2006-07-18T13:42:00.000+02:00

Parallelle universer er noe som har gnaget meg heftig på hjernebarken mang en natt tidligere, og jeg trodde at jeg hadde gjort meg ferdig med analysen av dette (Akk, så ung, så naiv), da Ane, en god venninne av meg, pustet nytt liv i problematikken. Hva hvis det faktisk finnes mange parallelle universer i flere plan, slik at vi ikke får en matematisk likhet uten tilfeldigheter som dreier rundt et sentrum (slik Lotte og jeg diskuterte), men mer som et høydehus med flere etasjer.

Det er da det begynner å bli spennende, for slik jeg ser det, finnes det da ikke noe annet enn nettopp tilfeldigheter. Det betyr igjen at man har et tilnærmet uendelig tall på antall muligheter og utfall på enhver situasjon. Og dette er kun på et plan. Dersom man tar med de andre universene som går parallellt, vil man da i løpet av et liv få alle mulige utfall av alle mulige situasjoner. (Og det tallet gidder jeg ikke å begynne å regne på, ettersom matte gjør alt for å kunne ydmyke meg. Men jeg vedder at tallet blir veldig stort og har noe med 42 å gjøre!)

Oioi! Dette er ting jeg kan engasjere meg ihjel over! Jeg satt faktisk ved tastaturet og ristet litt nå (Dere som kjenenr meg vet hva slags risting jeg mener). Tror det snek seg inn et lite hjerteinfarkt (Eller slag; hva er mest positivt?)

Det kan forsåvidt nevnes at jeg lever med både lykkerus og dyp depresjon om dagen. På den ene siden har vi bortgangen til Pink Floyd-legenden Syd Barrett, noe som gikk ganske hardt inn på meg. På den andre siden har Pink Floyd's P.U.L.S.E. blitt sluppet på DVD; En utgivelse jeg har ventet på i seks (6) år! Når jeg tenker meg om kan jo disse to kombineres med at jeg setter på P.U.L.S.E. DVD nr. 1, spor 1, Shine On You Crazy Diamond, mens jeg feller en tåre eller to.

Well you wore out your welcome with random precision, rode on the steel breeze

Come on you raver, you seer of visions

Come on you painter, you piper, you prisoner

And Shine

Roger Keith "Syd" Barrett

January 6, 1946

July 7, 2006

Skyldig til det motsatte er bevist

2006-07-11T13:13:00.000+02:00

Noen dager er bare feil. Det som er så merkelig med disse dagene er at du merker det så fort du har fått åpnet øynene og plantet ei tå på det teppebelagte gulvet på soverommet ditt. Og det å rette opp en slik dag er plent umulig. Jeg hadde en slik dag på jobben for noen dager siden, og sjeldent har jeg hatt innom like mange bedritne kunder på en dag (Det virket ihvertfall sånn), og disse idiotene gjør ihvertfall ikke dagen din noe bedre.

Men så kom det inn en liten gutt, ca. 10 år, sammen med moren sin, og de bestilte en softis. Vanlig rutine er da først å spørre om de vil ha den i kjeks eller beger, og dette ble kjapt besvart med kjeks. Så spurte Vibeke, den ene jobbkollegaen min, om de ville ha strø på. Vi har fire forskjellige typer, jordbær, nøttekrokan, sjokolade og tutti-frutti. Moren ser ned på gutten og spør "Simen, hvilken vil du ha?" Gutten stod som fjetret i sin egen verden, og ga det mest fantastiske svaret på noe spørsmål jeg hørte den dagen: "Jeg tar alle sammen jeg!"

Og jeg kan jo forsåvidt nevne at jeg i et kjedelig øyeblikk fant en måte å bryte meg inn på jobben uten å bli tatt, og jeg syntes dette var så genialt at jeg bestemte meg for å fortelle det til sjefen min, noe som var en ikke fullt så genial idè (Sjefen min er ei lett nevrotisk og anterert dame i sine beste år, med blodtrykk som burde vært mye lavere enn hva det er). Det hele endte med mye skrik for lite spilt melk, og når alt kommer til stykket blir ikke bjørnen skutt før skinnet er semsket; kort fortalt ble hun rasende på meg. Og jeg lover dere, dette er ikke tilfeldig. Det er alltid jeg som får skylden, uansett hva det er og gjelder. Den dagen 3. verdenskrig bryter ut, og man skal finne syndebukken som startet hele smørja, da kan dere ta dere en bolle på at Andreas står først i køen!

...and now to something completely different

2006-06-29T22:57:00.002+02:00

Det skal ganske mye til for å kjede meg, det er ikke til å stikke under en stol. Allikevel hender det at jeg kjeder meg så mye at taktfaste støt med høy ampèrstyrke mot testiklene høres ut som en halvveis god idè (Og som kjent har man det ikke mer morsomt enn man gjør det til selv).

Når sant skal sies har jeg ikke prøvd ut tidsfordrivet ovenfor, men noe som stort sett popper opp og frem når jeg kjeder meg er noe totalt unyttig jeg kan. Og jeg snakker ikke om at jeg faktisk vet gjennomsnittsavstanden fra Månen til Tellus (for det er det Jorden heter, tenk!), at jeg kan nevne alle albumene til Pink Floyd kronologisk, eller at jeg kan forklare hvordan GPS fungerer(noe kristin finner fullstendig uforståelig). Dette er totalt unyttige ting jeg vet, når jeg kjeder meg, finner jeg nye, totalt unyttige ting jeg kan.

Som idag når jeg stod på jobben; Jeg aner ikke hvorfor jeg kjedet meg, i hele dag har jeg vært i en nesten ekstatisk rus etter en god natt søvn med fantastiske drømmer, men ihvertfall poppet det opp en ny ting jeg kan.

tenketing publications proudly presents:

Unyttige ting Andreas kan, #11*: Si Trond, men med 'd' isteden for 'r', slik at det blir Tdond
(Korrekt uttalemåte skal da bli Tdedond)

Videre kan man leke seg litt med denne godbiten, for eksempel lage noe morsomt på rim:
Det er ikke det at jeg er dum, det er bare det at jeg heter Tdond

*(Dette var tallet jeg kom frem til når jeg telte over, men sverger på at det er mange flere)

Videre kan det nevnes at jeg i kjedsomhet har jobbet på en formel for å finne ut hvor stor vannsøyle du lager når du kaster stein i vannet, og jeg har med sikkerhet konkludert med at jeg aldri skal jobbe med noe som har med matematikk å gjøre. Brytningshastighet, vinkel, tyngde, masse, overflatespenning og tyngdekraft er ting det ikke er ment man skal regne på! Ferdig arbeid!

Nei, sier jeg!

2006-06-26T13:33:00.000+02:00

Nå begynner jeg å bli dritlei å beklage for en dårlig oppdatert blogg, samt at jeg får dårlig samvittighet av å ikke gjøre det, så from here on promise I on tro und honor to oppdatere meine blogg frequently for å tilfredstille and muligens keep on noen of those som leser den. Shultz!

Selv om jeg naturlig nok fremstilles og oppfører meg eksemplarisk(man er da en herre), hender det at det løper en ikke så liten jævel inn i kroppen min, og tar over all kontroll i en kort (eller lengre) periode. De av dere som har sett dette noget sjeldne fenomenet fremtre i Anderas' skikkelse, fårstår naturlig nok at dette er et urgammelt instinkt som sparker inn. Bullshit, tenker nok sikkert mange nå, men jeg lover dere; Det er ikke noe jeg gjør bevisst.

Fredag den 23., St. Hans aften, dro jeg inn til Oslo for å møte Lotte, Rebekka, Nina og Sebastian, for hyggelig samvære på en nok så flott dag. Vi møttes klokken halv åtte på Karl Johan (Bjeccis guidet det til:"Vi står på Karl Johan ved solbrillene"), og strollet oppover gaten før vi endte opp på Egon hvor vi satt og pratet, lo og koste oss til klokken ble elleve. Da ruslet vi oppover Karl Johan igjen for å finne et passende sted for Sebastian å spise (Og det var også her den lille jævelen fant veien inn i mitt skjøre hode)

På Egertorget stoppet vi et lite øyeblikk foran 3 Brødre, og skravlet. Jeg stod med ryggen halvveis vendt mot Rebekka mens hun snakket, da det plutselig poppet inn i hodet mitt (Er det ikke på Karl Johan horene trekker?). Dette førte til at jeg, med en gang Rebekka er ferdig med å snakke, bråsnur meg mot henne og sier i en høy og lett påtatt irritert stemme: Nei, sier jeg! Jeg vil ikke kjøpe sex av deg!
Priceless! Uttrykket til Bjeccis og de som satt på 3 Brødre er nok noe som vil sitte fastspikret i hjernebarken min resten av livet.

Videre skal det sies at jeg forlot gjengen 23:40 for å ta bussen tilbake til min kjære søster som bor på Lilleaker, men endte etter en liten stund opp på Tonsenhagen etter å ha tatt buss nr. 32 feil vei. Taxi med natt- og helgetakst er ikke billig, men gode råd er dyre når siste buss er gått. Det var verdt det uansett!

Nå er det DU som er Liv Ullman!

2006-05-31T20:17:00.000+02:00

Det er noen ganger jeg lurer på om det har klikka fullstendig for meg. Ikke på grunn av avsporinger og syke tanker, men på grunn av ting jeg gjør. Og mange ganger gjør jeg disse tingene helt uten å tenke over det, og uten noen for for fremprovosering.

Her om dagen stod jeg på kjøkkenet, og hadde nettopp smurt ferdig noen brødskiver, og jeg snur meg mot oppvaskmaskinen for å sette inn smørkniven (som jeg ironisk nok hadde brukt til å smøre potetsalat på skiven med), da jeg plutselig dro over til flytende Grimstad-dialekt.

Og nå tenker sikkert du; Joda, Grimstad-dialekt i seg selv er ille nok, men å kalle det for klikk, er vel å ta i en del (noe Andreas gjør endel). Og jeg er enig med deg. Det hadde vært noe i overkant å kalle det for klikk. Men vi er ikke ferdige ennå, er vi vel?

Jeg begynte å messe litt, som foran en stor forsamling, og jeg mener at jeg sa noe som: Jada, så sånn e det. Nå skal dere få se eit forrykandes show her, og om e konne få ein frivillig frå publikum opp på scena, så e vi snart igang.

Åh, det hadde jeg jo nesten glemt å fortelle: Jeg var alene hjemme den dagen! Ingen i huset, bare meg! Skjønner du hvor jeg vil hen ennå?
Men vent, det kommer mer!

Opp fra "salen" kommer nemlig "Per", en svensk 7 årig gutt fra Stockholm (med Gemtlands-dialekt, forstås!), og som begynner å krangle med karen fra Grimstad, fordi han mener han er for ung.

Slik stod jeg i sikkert 5 minutter, med to personligheter som jeg hoppet effektivt imellom mens de kranglet, før jeg oppdaget hva det var jeg drev med. Og det er ikke mange ganger jeg har lurt på om noen har sett meg, slik at jeg eventuelt kan forvente meg en tvangsinnleggelse i ferieleiligheten min på Gaustad, men dette var en av de øyeblikkene. Og tanke nummer 2. kom vel omtrent samtidig med den paniske og lett nervøse latteren:"Nå har du fått et drypp, Andreas. Du har blitt loco." Deretter la jeg pent fra meg smørkniven (den med potetsalat på), tok en asjett ut fra skapet, før jeg satt meg i stuen og trøstespiste.

"Dersom du tror du er i ferd med å bli gal, er det ikke noe i veien med deg, for de som virkelig er gale tror at de stadig blir bedre". Jeg husker ikke hvem som sa det, men dersom jeg en dag skulle bli bedre, vær snill og lei meg i retning Gautad eller Lier. På forhånd takk!

Hrmph...

2006-05-29T14:27:00.000+02:00

Jaja, vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Jeg skal prøve å bli flinkere til å oppdatere bloggen min. Nå er det strengt talt for lenge siden det skjedde, og det blir stadig vanskeligere å finne ting jeg kan skylde på for at det ikke blir gjort (research er brukt, og jeg tviler på at skrivekrampe eller hjerneteppe blir tatt for god fisk).

Uansett, unnskyldninger får ingenting gjort, og når jeg vet at enkelte vet at jeg har for mye fritid om dagen, og følgende personer begynner å klage over at jeg ikke oppdaterer bloggen min like hyppig som visse andre prakteksempler (Ja, kristin, den her er myntet på deg), så må tiltak iverksettes!

Må først og fremst bare fortelle at jeg har det oppriktig kjipt etter at jeg sluttet på skolen, og at jeg ikke ante at det gikk an å ha det fysisk vondt av savn. Men, ting blir vel bedre etterhvert, og man har da ting å se frem til. Gleder meg masse til Skottland-tur i juni sammen med gamle kjente, og vi må jo prøve å få presset inn et besøk til Skjærgårds-festivalen også.

Ellers kan det vel nevnes at det ikke har vært sunt for leveren min at vi den 13. mai sluttet på en skole som hadde alkoholforbud, og dermed dyttet meg brutalt ut i et par fyllekuler som selv hardbarkede alkoholikere ville vært stolt av. Sjelden har uttrykket "Jeg skal aldri drikke igjen!" blitt så fort glemt og igjen hentet frem, og på dag nr. 2 sverger jeg på at leveren min gjorde et ærlig forsøk på å stikke av, før den høflig, men bestemt, ble lagt på sprit.

Seså, et stk. oppdatert blogg! Verre var det ikke! Allikevel klarte jeg elegant å gå rundt det bloggen min egentlig handler om; nemlig de syke tingene som presser seg frem i min noget mentalt ustabile hjerne. Menmen, det får vi ta en annen gang, nå skal jeg sette meg i sofaen, finne frem en kopp kaffe og en god bok, og forsvinne mentalt i noen timer. Tror jeg.

Dazed And Confused

2006-05-02T17:39:00.001+02:00

Hei und hopp!

I det siste har jeg tenkt veldig mye. På veldig mange forskjellige ting. Ikke at jeg ikke gjør det til vanlig også, men i det siste har det ikke bare vært gjennomsnittsvekten av måker, og det faktum at humler ikke kan fly, som har surret mest rundt i mitt lille, skjøre hode.

Lørdag 22. april valgte en av de "gamle" kameratene mine å ta livet av seg. Vi gikk på samme skole i ni år, sparket fotball sammen, og han var en av de beste vennene jeg hadde frem til videregående, og da mistet vi mer eller mindre kontakten, bortsett fra at vi møtte på hverandre nå og da. Men det kom allikevel som et ganske kraftig slag i mellomgulvet når jeg fikk vite at han var borte. Engang pal, alltid pal

Så begynte jeg å tenke litt. Hvorfor i all verden ville han gjøre noe sånt? Jeg kan ikke forestille meg den desperasjonen og nedbruttheten man må føle for å ta et slikt valg. Og er det valget egentlig vårt til å ta? Ikke misforstå meg, jeg vil på ingen måte dømme han. Vi har alle fått tildelt en fri vilje og muligheten til å ta våre egne valg. Han tok sitt valg, og det var endelig.
Kondolerer til hele familien.

Noe annet jeg også har tenkt mye på, er mine egne valg. Eller heller frykten for å velge. At man gjør noe feil eller dumt. Livet er fullt av valg, og det er ikke alltid jeg klarer å skille de gode fra de dårlige. Dersom noen har en pent brukt brukermanual, er jeg derfor veldig interressert! Pris kan diskuteres over telefon.

Hvem? Jeg?!

2006-02-04T13:03:00.000+01:00

I det siste har jeg gått rundt å tenkt på to ting (Og jeg kan godt gi de to skylden for at jeg ikke har postet noe nytt på så lang tid; Det er viktig med god research!): 1. Hvor utrolig lite det skal til for å få meg i godt humør. 2. Hvor utrolig lite det skal til for å spore meg av.

Tidligere har jeg ikke tenkt så mye over hvordan mitt eget humør har vært. Humør er liksom bare noe som er der, omtrent som en arm eller et bein. Eller andre ting man vanligvis ikke legger noe særlig merke til. Men så begynte jeg å tenke over humøret mitt, kall det et eksperiment, for å se hva som fikk meg god og blid. Og konklusjonen er like genial som... Okay, nå snakker jeg bare dritt. Sannheten er vel den at jeg ikke har snøring på hva som får meg i godt humør. Sånn egentlig. Det er så mye forskjellig man kan være i godt humør av på samme tid. Som når man f. eks. (Og til og med idioter skjønner jo at jeg snakker om ting som er dagsaktuelle for meg, for ellers hadde jeg ikke brukt det som eksempel, hadde jeg vel?) hører på god musikk i form av Pink Floyd, spiser sjokolade, tenker på at det faktisk hadde vært ganske bra dersom idioten som lagde "So rejoice" ble litt torturert. Eller hvis man ser den jenta man liker så godt smile det lure, gode smilet sitt, som knuser innvollene dine til en grøt av gode følelser, før de klekkes ut til en armè av sommerfugler. Sånne ting.

Og så var det dette med avsporing da. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en av, hvis ikke den beste, jeg vet om til å avsporer en samtale totalt. Og her snakker jeg ikke om å skifte samtaleemne fra te til kaffe. Her snakker vi fra skillet mellom buddhisme til nazisme. Og det verste med hele greia er at det ikke er en sjel som merker at jeg har gjort noe som helst før vi er på setning nr. 21, og en eller annen spør: Hva var det vi egentlig snakket om? Jeg skal gi dere et eksempel. Jeg og noen andre satt og snakket. Noen nevner at bilen er en ganske så lur oppfinnelse. Dette er jo i og for seg greit nok, men det er her det begynner å spore av: I løpet av de to neste setningene jeg sier, har jeg klart å snu samtalen, som handlet om bil og horvidt den var en genial oppfinnelse, til å handle om hvordan noen fant ut hvilke bær som var spiselige eller ikke! Det er hva jeg kaller en god avsporing!

Industrial Silence

2006-01-17T16:39:00.000+01:00

Idag, da jeg satt på rommet mitt, la jeg plutselig merke til hvor stille det var rundt meg. (Kan ikke dra det så langt som til å si at jeg trodde jeg hadde blitt døv, men allikevel; stille var det.) Og det fikk meg til å tenke.

Først å fremst tenkte jeg på at stillhet ikke sniker seg innpå deg, den er ikke som bråk som gradvis bygger seg opp i styrke. Stillheten er plutselig bare der, uten at du på forhånd har merket at den var på vei. Men når den først er der, legger du garantert merke til den. Hver gang jeg sitter og gjør noe, og det blir helt stille, blir jeg med en gang oppmerksom på det. Hvis du tenker over det er den ganske fiffig det der. Du legger merke til at det ikke er noen lyd.

Stillhet er godt. I små, passelige doser. Som jeg skrev i innlegget på søndag: 3. Flaks jeg ikke ble døv! Jeg er uendelig takknemmelig for at jeg har hørselen min i god behold. Det er tre ting jeg ikke kan klare meg uten her i livet: 1. Familien min. 2. Vennene mine. 3. Hørselen min. Jeg kan si med 100% oppriktighet at jeg ikke kan tenke meg noe mer skremmende enn å miste hørselen. Men, hey!, har ikke tenkt til å miste den, ettersom det eneste nyttårsforsettet jeg hadde var: Fortsett å høre.

Men så var det noe jeg begynte å stusse litt på. Nettopp fordi det ikke var helt stille allikevel. Og så begynte jeg å tenke over om jeg kunne huske et eneste øyeblikk hvor jeg hadde hatt den ultimate stillheten, et eneste lite øyeblikk uten en lyd. Og det kunne jeg ikke. Jeg har aldri hørt stillhet som har vært komplett!

Du vet den lille summingen som du ikke helt klarer å plassere hvor kommer fra. Den blir ikke helt borte, og den kommer heller aldri til å bli det, ihvertfall ikke så lenge du har et strømnett i huset ditt. Rundt omkring oss har vi elektriske husholdningsartikler og hjelpemidler som spytter ut nesten umerkelig støy. Det nærmeste vi kommer den ultimate stillheten kan vel kalles Industrial Silence. Men jeg skal være fornøyd med den stillheten jeg har. Tross alt hører jeg.

Jeg har aldri hørt stillhet som har vært komplett. Men jeg har vært jævelig nær!

Panisk tenkning

2006-01-15T23:25:00.000+01:00

Idag trodde jeg, et kort øyeblikk, at jeg var blitt blind. Og det førte jo til et hav av tanker.

Det er utrolig hvor fort hjernen din klarer å arbeide når slike situasjoner oppstår. Jeg er sikker på at på det ene sekundet jeg trodde at synsnerven min var endelig kaputt, et unevnelig antall tanker gjennom hodet mitt. Hvor gjennomtenkt de tankene du rekker å tenke i løpet av det ene sekundet er en helt annen ting.

Tenk deg at du går nedover en gate. Plutselig ser du opp, og oppdager at en komfyr er i ferd å treffe deg i hodet. (Drit i hvordan en komfyr kan komme fallende. Har du ikke fantasi nok til å skjønne at det var flyttekarene som ikke gadd å bære den 11 etasjer ned, og derfor lempet den elegant ut av vinduet, er det ditt problem!) Den første tanken er vil da som regel være "Åh, faen!", noe som oftest i tillegg også kommer i form av et verbalt utbrudd. Noe som er helt greit å tenke og si, siden du nettopp har oppdaget noe som mest sannsynelig vil ende livet ditt. Deretter begynner det å spore litt av: 2. Har jeg på meg matchende sokker? 3. Shit, jeg glemte å spyle ned toalettet i dag tidlig! 4. Helvete, nå får jeg ikke sett svigermor i helgen! 5. Nei! Jeg glemte jo å ta på meg sokker idag! 6. Hva er meningen med li... Ooooh... Keramisk topp...

Noen påstår at de har sett livet sitt passere i revy, og jeg kan ikke annet enn å bukke for den imponerende hjernekapasiteten dette må innebære. Personlig har jeg aldri hatt en revyopplevelse. Førstetanken, ja, men der slutter som regel det som er rasjonelt. Det kan virke som om hjernen bruker det den har av ressurser på denne førstetanken, og deretter bare spytter ut svada i et rasende tempo.

Som i dag, da jeg gikk inn på toalettet til kristin og Åsne. Jeg åpner døren, og idet jeg går inn må jeg ha blunket, for da jeg åpnet øynene var det stummende mørkt. I samme øyeblikk som jeg registrerte at det var mørkt, begynte tankene å spinne oppi hodet mitt med følgende utfall: 1. Fuck! Jeg har blitt blind, for faen! 2. Nå blir det vanskelig å legge syltetøy på brødskiva, ass! 3. Flaks jeg ikke ble døv! 4. Åssen ser jeg ut igj..... Midtveis ut i tanke nr. 4, oppdager jeg den tynne lysstripen fra døren i speilet på badet, åpner døren, slår på lyset og gjør mitt fornøde.

Ai, ai, ai....

2006-01-06T11:23:00.000+01:00

Åh, hallo! Etter en hektisk førjulstid, og en jul med en orgie av mat, godteri og godt over 7 sorter kake, nyttårsaften med raketter, gratinerte poteter og et stykk rå kalkun, kom jeg plutselig på: "Faen, Andreas! Bloggen!! Du har glemt hele driten!" Deretter et ørlite panikkanfall for å miste noen av mine faste lesere, før jeg kom på at det er tilnærmet lik null mennesker som faktisk leser det jeg skriver. For hvem kan vel ha interesse av å lese om tanker som befinner seg i hodet mitt? Ikke vet jeg, men det kan umulig være mange.

Men tanker har jeg! Ikke noen tvil om det! Faktisk har jeg med god hjelp fra Lotte, en god venninne av meg, fått ødelagt mang en nattesøvn takket være hennes tanker som hun har fått innprentet i hodet mitt. Som f. eks. hatter, prosentutregning og ikke minst parallelle universer. (Jada, vet at de to første ikke er lett forståelige, men jeg skal forklare etter beste emne.)

Hattene er ganske lett å forklare, og den har egentlig en helt grei løsning. Vi snakket om at det måtte være vanskelig å finne igjen din egen hatt dersom du stod i en folkemengde og kastet den opp i luften samtidig sammen med alle rundt deg. (Se for deg avslutningsdagen på et amerikansk college.) Løsningen er jo grei: Merk hatten din med navn.

Så over til prosent: Hele greia startet vel med snakk om prevansjon og p-piller. De har vel en sikkerhet på 99,8%, eller noe i den duren. Ihvertfall, det betyr at du i løpet av 1000 seksuelle samkvem (Jada, kunne ha kalt det knull eller ligg også, men synes seksuelt samkvem er litt kult), har 2 potensielle usikrede samleier. Som i seg selv er ganske lite. Problemet er jo at man faen ikke vet når de to kommer! Er det etter 2, 736 eller 837 ganger? Hvorfor kan ikke legemiddelindustrien lage en p-pille der man får garantert: 100% usikkert hver femhundrede gang? Så kan man ganske enkelt bare hoppe over den gangen! Men neida, man må isteden gjette seg frem til når det er. Og spør meg ikke hvorfor vi begynte å diskutere temaet, for det er jeg ikke sikker på.

Så over til parallelle universer. Noe som gnager ordentlig på hjernebarken min. Tenk deg at det ikke finnes noen tilfeldigheter, og at alt kan regnes ut matematisk. Da betyr det at under Big Bang så vil all materien ha spredd seg like fort i alle retninger, og at på nøyaktig motsatt side av universet vil det være en jord nøyaktig lik vår. Dette er i og for seg greit nok, det som virkelig irriterer meg er 2 ting: 1. Dersom denne teorien stemmer, finnes ingen fri vilje. Alt er forhåndsbestemt, og kan ikke forandres på. 2. Uansett om vi hadde hatt teknologien til å møte oss selv, ville vi aldri kunne hatt en samtale med oss selv, fordi vi ville sagt det samme og stilt de samme spørsmålene.

Allikevel vil jeg ønske de få menneskene som finner veien til min lille, uverdige blogg et riktig godt nytt år, enten det er på denne jorden, eller på motsatt side av universet.

Hva gjør vi?

2005-12-05T20:55:00.000+01:00

Idag har jeg fundert på en liten røver av et filosofisk spørsmål: Vår ekstensielle eksistens (populært kalt meningen med livet. (Når jeg tenker meg om vil nok nok kalle det det, ekstensiell eksistens blir vel som å si at rytteren red den ridende hesten))

Ihvertfall, jeg har tenkt på meningen med livet, og hva som kan sies å være viktig å få til/prestere på den tiden vi har til disposisjon. Da jeg gikk inn for denne tanken i dag morges, var jeg fast bestemt på å finne en konklusjon i løpet av dagen. Vel, det kan vel trygt sies at jeg i dag tidlig var enten: 1. Veldig opplagt og positivt innsilt eller: 2. Var dum nok til å ikke fatte omfanget av spørsmålet, eventuelt: 3. Ja, takk! Begge deler!

Det første som poppet inn i hjernen min da jeg begynte å tenke på dette emnet var, naturlig nok, hva gjør vi her? Overrasket over spørsmålet, begynte de små grå langsomt å sette sammen noe som kunne minne om et svar: Mennesker er, mer eller mindre, et virus som sprer seg og forpester oss selv, i god tro om at det vi gjør er meningsfylt og betydningsrikt. Vi slår oss ned et sted, helt til alle naturressurser er brukt opp, før vi flytter oss videre. Underveis setter vi igang en del kriger, et mangfold menneskeskapte naturkatastrofer, og vips! Det første spørsmålet besvart! Trodde jeg en stakket stund. Helt til jeg kom på at det ikke var de faktiske tingene mennesker foretar seg jeg skulle svare på, men hva som er meningen med å være her!

Se for deg følgende scenario: Andreas i fyr og flamme over å ha løst et av de grunnleggende filosofiske spørsmålene. Andreas innser at han ikke har løst noe som helst. Andreas prøver å kaldkvele sin egen hjerne ved å presse tomlene inn i tinningen, samtidig som han går på trynet over et bord og x-antall stoler. Andreas reiser seg opp og grubler videre, nå med vondt i møkkahjernen.

Så begynte jeg å ta fatt på problemet med en annen synsvinkel: Hva er eksistens? Dersom ingen har visst at du har vært til, har du da i det hele tatt eksistert? Vil noen vite at jeg i det hele tatt har levd om, la oss si, 100 år, og vil jeg da i realiteten ha hatt en eksistens?

Skal jeg være helt ærlig, tror jeg ikke det finnes et fasitsvar på dette spørsmålet, ihvertfall ikke så lenge vi er mennesker. Men du kan ta deg ei bolle på at det å leve livet sitt på en måte som gjør at man er lykkelig og fornøyd, er en stor del av svaret! Så neste gang du føler at det å urinere i et myntinnkast på et parkometer kommer til å gi deg stor glede, ikke nøl med å gjøre det! Bedre med en liten del av svaret, enn intet svar i det hele tatt!

Jeg tenker for mye!

2005-12-02T21:26:00.000+01:00

Ja, dere som kjenner meg som den jeg er, vet det; jeg tenker for mye...
Nå ville vel mange sagt: Hmm... Jeg trodde det å tenke var en meningsfyllt og viktig aktivitet. Og, joda, dere har rett! Til en viss grad. Det har vel noe med hva du tenker på. ..

Jeg tror Albert Einstein tenkte en del når han klekket ut relativitetsteorien, kanskje til og med litt for mye. Men der har du et eksempel på positiv og utviklende tankedrift som munner ut i et resultat som du kan si deg fornøyd med, noe man kan vise til og tenke: Hah! Der fikk dere! Prøv å klekke ut noe mer uforståelig enn denne ligningen, du! Du vet at en annen har gjort det bra når du tenker ved deg selv: Damn, jeg skjønner ikke en dritt, men det ser j**** bra ut!

Så tilbake til meg og min tankevirksomhet. Stort sett tenker jeg på filosofiske problemer som til tider både kan virke dristig og prøvende. Som hvorfor føler man en sinnsyk trang til å stikke en finger i øyet på sidemannen. Eller hvordan kommer druestenene seg inn i druene.

Slike tankerekker blir ikke tatt vel imot hos Gud og hvermann. Ihvertfall ikke når jeg begynner å spinne videre på det, og faktisk kommer fram til en konklusjon på problemet. Men det er enkelte sjeler som varmer opp hverdagen, noen som forstår.... Blandt disse to personene har vi kristin, som er en bauta i hverdagen min, med sin hurtige problemløsning og sine utradisjonelle og uredde konklusjoner.

Men til dere som mener jeg tenker for mye; Neste gang dere ser meg sitte urørlig, med et nesten umerkelig smil rundt munnen og ett glassaktig blikk, ikke forstyrr! Når jeg blir brutalt dratt ut av min fredelige skogsplass i tankenes innerste verden, og stilt spørsmålet Hva tenker du på?, hvem ville da ha løyet? Det hele ender som regel med et Du er sjuk!, samt et påfølgende Du tenker for mye!. Hvorfor spørre meg når de ikke vil høre det? Nei, la meg sitte i fred. Da får jeg tenkt ferdig, og dere aldri vite hva jeg tenkte. Det er en ordning jeg tror begge sider er godt tjent med!